Black Dice – Mr. Impossible (Ribbon Music cd, 2012)

1) Pinball Wizard; 2) Rodriguez; 3) The Jacker; 4) Pigs; 5) Spy Vs. Spy; 6) Outer Body Drifter; 7) Shithouse Drifter; 8) Carnitas; 9) Brunswick Sludge (Meets Front Range Tripper)

Utgivelsesfrekvensen til Black Dice sakket av mot slutten av 00-tallet, og det gikk tre år før Repos oppfølger, Mr. Impossible dukket opp. Eric Copeland hadde en solokarriere gående, som det virket som om han prioriterte foran Black Dice. Copeland hadde en rekke utgivelser bak seg under eget navn da de tre medlemmene samlet seg for å lage Mr. Impossible.

Black Dice hadde byttet plateselskap siden sist og befant seg nå på Ribbon Music, et underbruk av Domino Recordings. Her hadde Black Dice selskap av blant andre New Yorkerne i The Walkmen og den britiske sangerinnen Laura Marling. Man skulle kanskje tro at overgangen til Ribbon Music skulle trigge en ny fase i Black Dices karriere, men Mr. Impossible ble aldri fulgt opp med ny musikk.

Det er mulig medlemmene valgte å legge Black Dice på is (i hvert fall hva gjaldt nye innspillinger) forbi gruppa ikke kom videre musikalsk. Det var nemlig ikke mye nytt de hadde å by på i 2012. Mr. Impossible la seg tett på Broken Ear Record, Load Blown og Repo; en knirkende, rytme-tung avant-elektronika. Her rumlet det skeivt i vei på kjent vis, hvor følelsen av at alt snart falt sammen om ikke rytmene fortsatte å gå, var overhengende. De evnet fortsatt å skape interessante teksturer og rytmemønstre, men det var ikke mye nytt å finne.

Mr. Impossible var dog en smule mer fengslende enn forgjengeren. Noe mer spenst i kroppen var det å finne, der de tre karene snublet frem på de mest merkverdige rytmer og effekter. De var åpenbart ikke opptatt av fornyelse, men fokuserte på foredling av formen de på mange vis hadde skapt selv, i sin egen lille musikalske boble. Hvert enkelt spor var grundig gjennomarbeidet, der mørk humor – hva med å titulere en låt Pinball Wizzard og la den bestå av et ødelagt James Bond tema – møtte «broken beats» for dansende dukker i asfaltjungelen. Musikken til Black Dice hadde fortsatt unike psykedeliske kvaliteter.

Ni spor ble unnagjort på 46 minutter, hvor det abstrakte og det kontant rytmiske krasjet sammen, uten at noen av sporene skilte seg spesielt ut. Mr. Impossible fungerte best om man lot seg drive inn i gruppas absurde musikalske landskap, uten for mye tanke om melodi og substans. Da var det fortsatt mulig å få utbytte av Black Dice.

Det var likevel vanskelig å finne noen spesiell grunn til å velge Mr. Impossible eller Repo fremfor gruppas fire første album. Særlig Beaches And Canyons og Creature Comforts abstrakte grublerier over lange flater var nydelig realiserte, og helt sentrale i New York-musikken i det nye årtusenet, og om man supplerte med Broken Ear Record og Load Blown var Black Dice godt dekket.

Rating: 6,5/10