Cabaret Voltaire – The Covenant, The Sword And The Arm Of The Lord (Some Bizzare LP, 1985)

1) L21ST; 2) I Want You; 3) Hells Home; 4) Kickback; 5) The Arm Of The Lord; 6) Warm; 7) Golden Halos; 8) Motion Rotation; 9) Whip Blow; 10) The Web

I april 1985 slapp Cabaret Voltaire den doble 12″ Drinking Gasoline, som bestod av fire spor, alle på åtte minutter. Her fortsatte Kirk og Mallinder reisen inn i den elektroniske popmusikken, uten å gi spesielt mye ved dørene; Drinking Gasoline var intenst repetetiv, stiv og vond. Dessverre var ikke ideene gode nok til å forsvare de lange låtene, som tværet for mye på noen få ideer. Dermed ble Drinking Gasoline slitsom og kjedelig lytting.

Både Drinking Gasoline og gruppas syvende studioalbum, The Covenant, The Sword And The Arm Of The Lord, ble spilt inn Western Works Studio i Sheffield. Kirk og Mallinder produserte også begge utgivelsene selv, etter et par album med hjelp av Flood.  

Prosessen med utgivelse av The Covenant, The Sword And The Arm Of The Lord var problematisk. Selv om gruppa tidvis nærmet seg popmusikk, ga de ikke slipp på provokasjoner som fikk plateselskapet til å sette teen i halsen. Albumtittelen var hentet fra den amerikanske organisasjonen med samme navn. The Covenant, The Sword And The Arm Of The Lord var en høyreekstrem, rasistisk organisasjon, som utviklet seg til en tilnærmet terrororganisasjon, før myndighetene tok knekken på den i 1985. I USA ble navnet på plata forkortet til The Name Of The Lord. Kontroversene stoppet ikke der. The Cabs ville også ha med diverse opptak av Charles Manson. Det fikk de til slutt lov til, uten at det løftet resultatet nevneverdig.

The Covenant, The Sword And The Arm Of The Lord var gruppas svakeste studioalbumet så langt. Kirk og Mallinder fortsatte i sporene til The CrackDown og Micro-Phonies, med elektronisk musikk, sterkt påvirket av datidens dansepop, funk og hiphop. De hadde også fått med seg det Paul Morley, Anne Dudley og Trevor Horn drev med i The Art Of Noise. Der gruppa tidligere klarte å balansere det tilgjengelige og det utforskende, ble det noe trøtt og forutsigbart over The Covenant. Det var få minneverdige spor, og der de forsøkte seg med mørkere estetikk og provokasjoner, falt det hele mer eller mindre til jorden; gjenbruk av gamle industriklisjeer var ikke det mest spennende i 1985.

Det var vanskelig å se hvem The Covenant skulle appellere til. De var fortsatt for vanskelige for det store publikum og hadde mistet mye av nyhetens interesse hos de med sans for det esoteriske. Likevel nådde albumet 57. plass på de britiske listene, så helt håpløst var det ikke. Det skal i rettferdighetens navn også sies at det var gode ting på plata. Golden Halos var en smart og hektende dub, som gynget mørkt og tiltrekkende, duvende på et bad av synth og elektronikk. Også The Web fenget med sin elektroniske pop-glød, og Whip Blow hadde en smak av det industrielle, uten å bli baktung og kjedelig.

Rating: 5,5/10