The Kinks – Schoolboys In Disgrace (RCA LP, 1975)

 1) Schooldays; 2) Jack The Idiot Dunce; 3) Education; 4) The First Time We Fall In Love; 5) I’m In Disgrace; 6) Headmaster; 7) The Hard Way; 8) The Last Assembly; 9) No More Looking Back; 10) Finale

The Kinks siste konseptalbum også ble gruppas siste album på RCA. Rett etter utgivelsen av Schoolboys In Disgrace var det slutt for Ray Davies og kompani. RCA var lei av den sta og egne Ray, som leverte sære konseptalbum i rask rekkefølge, der den ene plata solgte dårligere enn den foregående. Nå ble riktignok Schoolboys In Disgrace en moderat suksess med en 45. plass i USA, men det var for lite og for sent for RCA. The Kinks skulle raskt finne et nytt hjem hos Arista, hvor Clive Davis tok gruppa i mot med åpne armer. Han hadde fortsatt tro på The Kinks, men var klokkeklar på hva han ville ha og hva han ikke ville ha; han ville ha rockemusikk fri for konsepter, tilpasset den amerikanske radioen og det store publikum.

Før vi kommer til Arista må Schoolboys In Disgrace gis noen ord, og det var ikke et så verst album. Plata pekte fremover mot The Kinks virkelige comeback i USA. Bak et grusomt omslag befant et konseptalbum om Mr. Flashs mislykkede skoletid seg. Mr. Flash var som kjent skurken i Preservation, og på Schoolboys In Disgrace ble hans nedrige fremferd og fryktelige menneskesyn forklart med en vrien skolegang. Egentlig handlet nok Schoolboys In Disgrace om brødrene Davies egen ungdomstid og oppvekst, og da særlig den skjebnesvangre hendelsen som skulle ligge og murre i lillebror Daves sjel til evig tid. Dave ble utvist fra skolen i en alder av 15 år, etter å ha gjort den skjønne Sue gravid. Tre av sangene på Schoolboys In Disgrace omhandlet Dave Davies fall direkte; I’m In Disgrace, Headmaster og The Hard Way. På scenen ble konseptet spilt ut i full bredde. Risen på rumpa fra The Headmaster, sjekk omslaget, var det riktignok trommeslager Mike Avory som fikk. Ray synes kanskje Dave hadde fått dosen sin gjennom tekstenes åpenbare spill på et av hans livs mest traumatiske hendelser.

Selv om Dave indirekte ble hengt ut, omtalte han senere Schoolboys In Disgrace som noe av et comeback for The Kinks, musikalsk sett. Her fant de tilbake til musikken de startet karrieren med, selv om de opprinnelige r&b-influensene var oppdatert til klassisk rock ala syttitallet.

Plata var et klart løft fra A Soap Opera, og var et album undertegnede fortsatt plukker frem i ny og ne. Særlig side to var god. Og selv om nivået fra den klassiske perioden ble nådd, var noen av Rays beste sanger siden Muswell Hillbillies å finne her.

Uttrykket var preget av de fem medlemmenes ensemblespill som rockeband, selv om det fortsatt var både blåsere og kvinnelige korister tilstede. Lydbildet hadde en punch og en skarphet The Kinks ikke hadde hatt på lenge.

Schooldays åpnet ballett, en vakker ballade der Ray mimret om hvor lykkelig han var i den uskyldsrene tida da barn ble til ungdom. Education var det andre høydepunktet på side en, en syv minutter lang episk rocker med noe av det gode gamle løftet i melodien, samtidig som uttrykket var veldig av 1975 i arrangement og teksturer. De to resterende låtene på førstesiden var derimot rett så svake, opphengt i rock & roll klisjeer som de var. Jack The Idiot Dunce var en Jerry Lee Lewis-pastisj som ikke flyttet seg av flekken og var dusinvare av den typen Ray Davies kunne klemme ut på fem minutter.  The First Time We Fall In Love var ikke stort bedre, heller tvert i mot; en kjedelig, “ironisk” femtitalls-ballade. 

Side to åpnet med I’m In Disgrace, som dro i vei på med sterk melodi og call & response sang mellom brødrene. I en rettferdig verden hadde denne blitt en hit. Headmaster fortsatte i samme stil, med ytterligere helning mot de amerikanske arenaene som vinket i det fjerne. The Hard Way nærmet seg  All Of The Day And All Of The Night. Denslags det hadde man nesten glemt at The Kinks kunne da vi hadde nådd 1975.

Balladen The Last Assembly var mer på det jevne, uten det løftet til de tre foregående sporene. Med No More Looking Back var lytteren tilbake i godlåt-kroken; høyde i melodien, nydelig gitarspill og freaky kvinnekor. Den korte Finale oppsummerte albumets konsept på ett minutt, med et seigt drag fra Education.

Deretter tok The Kinks sikte på USA for alvor, der Arista stod klar med bussen til arenaene.

Rating: 7/10