Be-Bop Deluxe – Futurama (1975)

Be-Bop Deluxe – Futurama (Harvest LP, 1975)

1) Stage Whispers; 2) Love With The Madman; 3) Maid In Heaven; 4) Sister Seagull; 5) Sound Track; 6) Music In Dreamland; 7) Jean Cocteau; 8) Between The Worlds; 9) Swan Song

Etter utgivelsen av Axe Victim fulgte en kort turne, før det var over og ut for Ian Parkin, Robert Bryan og Nicholas Chatterton-Dew. Bill Nelson satte deretter sammen et nytt band med samme navn. Denne gangen tok han med seg de to tidligere Cockney Rebel-medlemmene Paul Jeffries (bass) og Milton Reame-James (tangenter), samt Simon Fox (trommer). Heller ikke denne besetningen varte lenge, da de to førstnevnte ga seg etter kort tid. Nelson fikk da inn bassist Charlie Tumahai som erstatter. New Zealanderen Tumahai hadde spilt i diverse australske band, før han satte retning for  UK.

Nelson, Fox og Tumahai gikk deretter i studio, med Roy Thomas Baker som produsent. Baker hadde produsert de fire første Queen albumene, i tillegg til å ha jobbet med blant andre Nazareth, Free, Hawkwind og Man.

Samarbeidet med Baker var ikke det enkleste. Baker var en del av gullrekken med eksentriske britiske produsenter, som blant annet talte Guy Stevens og Martin Birch. Nelson hadde begrenset sans for Bakers practical jokes, med påtenning av gardiner og annen moro, som gikk ut over medlemmene. Nelson innrømte likevel at Baker gjorde en god jobb, og det var ikke tvil om at Futurama var flere hakk skarpere enn Axe Victim.  Baker hadde gjort en solid innsats med de skamløse populistene i Queen, og gjenbrukte flere av triksene på Futurama. Det betød først og fremst et saftig gitarsound, hvor Baker insisterte på lag på lag av gitarer, slik at Nelson spilte det samme seks til syv ganger. Videre var det mye bruk av ekko på trommene, og en saftig, «tung» bunn i lydbildet. Baker og teknikeren hans Pat Moran bidro også til å løfte frem de fengende elementene i Nelsons sanger. Det gjorde at sanger som Maid In Heaven og Sister Seagull fikk skinne i all sin glorie, selv om gruppa måtte vente til album nummer tre før det ble kommersiell uttelling av særlig omfang.

Som på debuten var det gitaren og stemmen til Nelson som stod i fokus. Tittelen pekte også denne gangen til gitarenes verden. Futurama var navnet på en billig gitar fra førtitallet. Samtidig pekte tittelen til Nelsons oppheng i science fiction. Denne gangen var sminken borte på bildet på baksiden av omslaget, erstattet av at de to andre medlemmene holdt Nelson tilbake, der han poserte i gjøgler kostyme. Det pekte muligens hen til sangen Love With The Man, en advarsel til hans nye kjæreste om at livet med en rockemusiker ikke alltid var enkelt.

Nelson hadde kommet opp med ni sterke låter til Futurama, med en miks av progressiv rock, fengende pop og komplekse melodier. Glamfaktoren fra forgjengeren var borte. Baker hjalp bandet med å realisere ideene sine innenfor et formspråk som gjorde musikken lettere tilgjengelig. Nelson spilte alle gitarene, og tok seg også av tangenter. Fox og Tumahai var også hyggelig tilstede, og Nelson var svært fornøyd med å ha fått med seg de to. På den påfølgende turneen fikk de tre med seg Andrew Clark på tangenter. Han ble etter hvert fast medlem, og dermed hadde Be-Bop Deluxe funnet besetningen som skulle holde sammen til gruppa ble oppløst i 1978.

Stage Whispers dundret ut av Futuramas startblokker, og oppsummerte samtidig plata umiddelbart. Her var det knivskarpt gitarspill fra Nelson, fengende partier og stadige taktskifter. Love with The Madman hadde en gitartone ala Brian May, og teksten var personlig for Nelson. Han koblet tanker om ensomhet og isolasjon med forhåpninger til livet med sin nye kjæreste. Sangen gikk i balladetempo, og var skrevet på piano, slik de fleste av sangene på Futurama overraskende nok var. Maid In Heaven var rett frem poprock, med riff som Thin Lizzy og andre hardrockere hadde drept for. Det var den første Be Bop Deluxe låten undertegnende hørte. I en alder av 12 år gjorde den et voldsomt inntrykk, selv om det gikk langt tid før jeg forstod at det var Maid og ikke Made! Uansett var det forunderlig at den ikke ble en hit da den ble sluppet på singel. Da den ble reutgitt 16 måneder senere, som en del av en EP, krabbet den riktignok inn på topp 40, men makan. Sister Seagull handlet om Nelson nye kjæreste, og var en av Be-Bop Deluxes beste sanger. En tung, hardt rockende ballade, med rivende gitarspill fra Nelson, og nok en gang med kombinasjonen av det tunge, det komplekse og det fengende.

Love With The Madman, Maid In Heaven og Sister Seagull står tilbake som noen av gruppas aller sterkeste øyeblikk. Det betød ikke at det ikke var gull å finne på resten av Futurama, som var en forbløffende jevn og interessant LP. Between The Worlds, Soundtrack og Music In Dreamland var komplekse sanger med et grovt snitt av progressiv rock, som bekreftet gruppas velfortjente posisjon som en del av kunstrock-tradisjonen, sammen med Roxy Music, Brian Eno (de første soloplatene), 10CC, Cockney Rebel og New Zealands store sønner Split Enz.

Bill Nelson største helt var Jean Cocteau, og han fikk en hyllest i sangen av samme navn. Jean Coctesu skilte seg ut seg ut med sitt akustiske arrangement og bossa nova rytmikk.

Futurama ble avsluttet med Swan Song, enda en sang skrevet på piano. Den passet fint ved siden av Love With The Madman, med stadige taktskifter og heftig gitarspill fra Nelson.

Rating: 8,5/10