Anathema – Falling Deeper (Kscope cd, 2011)

1) Crestfallen; 2) Sleep In Sanity; 3) Kingdom; 4) They Die; 5) Everwake; 6) J’Ai Fait Une Promesse; 7) Alone; 8) We The Gods; 9) Sunset Of Age

Etter tørken mellom 2003 og 2008, var Anathema nå kommet skikkelig i siget etter at de fant sin plass på Kscope. I 2011 slapp de sitt tredje album på tre år. Nå var riktignok to av disse nyinnspillinger av gammelt materiale, men tempoet var virkelig skrudd opp, og allerede i 2012 var det klart for et nytt ordinært studioalbum med Weather Systems. Før Weather Systems var det imidlertid Falling Deeper.

Falling Deeper ble utgitt sommeren 2011, og var for alle gode formål en oppfølger til Hindsight fra 2008. Det betød nyinspillinger av gammelt materiale. Det vil si, denne gangen var nytolkninger et mer passende begrep. Der Hindsight hadde konsentrert seg om relativt nytt materiale og var stort sett tro mot originalene, gikk Falling Deeper lenger tilbake i gruppas katalog, og var langt mer radikal i behandlingen av materialet. Dèt skyldes nok særlig at det hadde rent mye vann i havet musikalsk sett siden Anathemas tidlige år, der gruppa i løpet av sitt tjueårige virke hadde gått fra doom metal til esoterisk progressiv rock.

På Falling Dreper tok Anathema for seg tre låter fra debut-Epen The Crestfallen, to fra Epen The Pentacost og to hver fra de to første albumene Serenades og The Silent Enigma. Alle spor av doom metal og tunge gitarer var borte i de nye versjonene. Falling Deeper var dominert av piano, akustiske gitarer og en forsiktig rytmeseksjon, i tillegg til et svært tilstedeværende London Session Orchestra, med storstilte, romantiske strykerarrangementer. Også denne gangen fikk gruppa hjelp av Dave Stewart, og hans arrangementer var på mange måter det helt sentrale musikalske elementet på Falling Deeper.

Mye av sangen ble denne gangen utført av kvinnelige vokalister, selv om også Vincent Cavanagh var å høre. Det nye, faste medlemmet Lee Douglas var godt på plass med sin milde røst. Gruppa fikk også hjelp av den nederlandske vokalisten Anneke van Giersbergen på to spor. Van Giersbergen hadde slått gjennom med The Gathering, og var senere mye benyttet av de to stormannsgale – og interessante – musikerne Arjen Anthony Lucassen (Ayreon) og Devin Townsend.

Falling Deeper endte opp som en ujevn lytteropplevelse, alle gode intensjoner til tross. Det var slett ikke noe i veien med at Anathema dykket ned i katalogen sin, gitt at de hadde utviklet seg så voldsomt i stil og tilnærming. Så var ikke alle revurderingene av materialet like fruktbare. Mye av materialet ble rett og slett for tamt, for tilbakelent «vakkert» og esoterisk, uten nødvendig nerve. Selv om plata kun hadde 39 minutters spilletid, ble det vel mye svulstige strykere, romantisk kvinnevokal og drømmende stemninger. Gruppa klarte ikke alltid å skape spenning i de tilnærmet ambiente stemningene de spant opp, som store seil i smul vind. Denne lytteren mistet fort interessen, der det ene sporet gled over i det neste, uten at musikken gjorde annet inntrykk enn at dette var da pent, kvelende en gjesp.

Falling Deeper fungerte best i små doser. Undertegendes favoritter ble åpnings- og avslutingssporet. Den korte Crestfallen hadde et arrangement med spenst i, og tiltrekkende samsang mellom van Giersbergen og Cavanagh. På Sunset Of Age nærmet Anathema seg sitt nygamle jeg, ikke så langt unna det som hadde foregått på A Natural Disaster og We’re Here Because We’re Here, med en lang, blødende gitarsolo fra Daniel Cavanagh, som ble virkningsfullt satt i konstrast til strykere.  Da var det lettere å forstå og få utbytte av Falling Deepers romantiske bearbeiding av gruppas første år.

Rating: 6/10