Be-Bop Deluxe – Sunburst Finish (Harvest LP, 1976)

1) Fair Exchange; 2) Heavenly Homes; 3) Ships In The Night; 4) Crying To The Sky; 5) Sleep That Burns; 6) Beauty Secrets; 7) Life In The Air Age; 8) Like An Old Blues; 9) Crystal Gazing; 10) Blazing Apostles

Fra og med Sunburst Finish var det tidligere assosierte medlemmet Simon Andrew «Andy» Clark en fullverdig del av Be-Bop Deluxe. Han tok seg av tangentene, noe som gjorde at Nelson kunne konsentrere seg fullt ut om gitarene.

Som kjent hadde Nelson blandede erfaringer med Roy Thomas Baker som produsent, selv om han anerkjente innsatsen Queen-produsenten hadde gjort. Nelson forsøkte å overbevise Harvest om at han kunne ta ansvaret for det neste albumet selv. Dressene i EMI/Harvest var ikke helt overbevist, og foreslo at Nelson kunne dele på ansvaret med en «vennligsinnet» tekniker. Valget falt på 26 år gamle John Leckie. Leckie hadde startet karrieren i Abbey Road Studios, og hadde skaffet seg bred erfaring som tekniker og mikser. Han hadde også vært med på å mikse Futurama. Leckie slo seg med tiden opp til en av verdens ledende produsenter, med artister som Roy Harper, XTC, Magazine, Simple Minds, The Fall, Stone Roses, Let’s Active, Radiohead og Los Lobos på kundelista. Han hadde også tilknyting til Norge, gjennom produsentjobber for The Cut og DePress, tidlig på åttitallet. Leckie og Nelson fant godt ut av det med hverandre, og fortsatte å samarbeide på mange av platene Nelson ga ut i de kommende årene, både med Be-Bop Deluxe og andre prosjekter.

Sunburst Finish ble spilt inn i Abbey Road Studios i oktober 1975. Leckie var godt kjent med det legendariske studioet, og gruppa kjente garantert suset av storhet i gangene. Suset ble neppe mindre av at Nelson traff på både Hank Marvin (The Shadows) og Paul McCartney i løpet av innspillingene.

For tredje gang på rad var gitaren som symbol sentral i albumtittel, omslag og åpningslåt. Sunburst Finish myntet på fargen under lakken på Nelsons Gibson gitar, som het «tobacco sunburst». Omslaget viste en naken kvinne i en glasstube, holdende en brennende gitar. Bildet på baksiden viste gruppa i samme type glasstube, med en brennende gitar liggende ved siden. Nelson har senere gremmet seg over det sexistiske omslaget, med god grunn. Selv om omslaget hadde linjer til gruppas liveshow, som inkluderte både medlemmer i glasstuber og brenning av en gitar, kunne definitivt bedre smak vært utvist, selv om vi skrev 1976 og ikke i 2020. Etter sigende var det også flere Spinal Tap – øyeblikk i det ambisiøse rockteateret gruppa la opp til, med gitarer som ikke ville ta fyr og glasstuber som ikke ville åpne seg. Ikke rart punken banket på døra.

Fair Exchange, som åpnet albumet, hadde samme tematikk som åpnings-sporene på forgjengerne. Her diskuterte Nelsons tekst nok en gang det gjensidige avhengighetsforholdet mellom artist og publikum. Selve låten var typisk Be-Bop Deluxe, med takt- og stemningsskifter, dominert av tunge gitarer og keyboards.

Sunburst Finish fortsatte i det hele tatt i linjene fra Futurama. Det betød ambisiøs kunstrock, med ingridienser fra glam, prog, pop og hard rock. Alt sterkt preget av Nelsons vokal og gitararbeid, selv om tangentene fikk større plass denne gangen. Forunderlig nok var plutselig gruppa moderne; I momentet mellom punkens «nye tid» og det som hadde vært, var det en åpning for Be-Bop Deluxe, som fikk sitt kommersielle gjennombrudd med singelen Ships In The Night. Den dro med seg albumet opp på listene. Sunburst Finish gikk til 17. plass i UK, mens Ships In The Night klarte en 23. plass.

Nelsons forhold til Ships In The Night var ambivalent. Sangen var et bevisst forsøk på å skrive en hit, og var ikke verdt stort i følge komponisten. Dèt hindret ikke at det var en trivelig poplåt, med fengende refreng og liksom-reggae i bunn. Det var mulig det var en stille «egenprotest» at Nelson ikke hadde noen gitarsolo på denne, uvanlig nok. De to soloene overlot han til Andy Clarks tangenter og broder Ian Nelsons saksofon.

Som forgjengeren var Sunburst Finish mer eller mindre uten svake punkter, og mange holder plata for å være gruppas største øyeblikk. Undertegnede holder en knapp på Futurama, selv om også Sunburst Finish var full av uforglemmelige øyeblikk.

Albumet inneholdt tre sterke ballader. Heavenly Homes var en nostalgisk , vakker sang om lengsel; lengsel etter en annen tid og lengsel etter den du er glad i. Crying To The Sky var like betagende, med en tekst om perioden i Nelsons liv hvor han ble skilt fra sin første kone, samtidig som han var lykkelig med sin nye kjæreste. Han fikk frem den bittersøte smaken av en lykke over det som var og sorg over det som hadde vært, på sjeldent vellykket vis. Det musikalske innholdet var en hyllest til Jimi Hendrix. Dèt kunne senses i både gitarspillet og ikke minst i selve komposisjonen, som kunne minne om Hendrix egne ballader. Crystal Gazing nøt godt av Andrew Powells orkesterarrangement, og jammen om ikke David Mason, mannen som spilte trompet på Penny Lane, dukket opp. Det gjorde også Paul McCartney, som spilte inn album i samme bygg på samme tid.

Begge platesidene ble avsluttet i full rock-flight. Både Sleep That That Burns og Blazing Apostels viste frem gruppas evne til å blande det elegante og det kraftfulle, det rå og det sofistikerte. Nøkkelen var sterke melodier, arrangementer som fikk musikken til å leve og ikke minst flinke musikere.

Life In The Air Age ble, riktignok lettere omskrevet, tittelen på konsertalbumet gruppa ga ut året etter. Sangen var en av flere fra Nelson med science fiction tematikk. Her viste han frem sin evne til å skrive komplekse, progressive sanger som samtidig var fengende og emosjonelt berørende.

Rating: 8/10