The Kinks – Sleepwalker (Arista LP, 1977)

1) Life On The Road; 2) Mr Big Man; 3) Sleepwalker; 4) Brother; 5) Juke Box Music; 6) Sleepless Night; 7) Stormy Sky; 8) Full Moon; 9) Life Goes On

23. juni 1976 signerte The Kinks kontrakt med Arista Records. På sekstitallet hadde The Kinks, og da særlig Ray Davies, et hat/elsk forhold til PYE Records, som hadde en vesentlig finger med i spillet da gruppa oppnådde suksess, men som også frustrerte gruppa med manglende promotering, tilfeldig sammenraskede samleplater og et evig mas om nye hits. Den påfølgende perioden på RCA var nok mer frustrerende for plateselskapet enn for Ray Davies. Her gjorde han mer eller mindre som han ville, og dèt var som kjent å lage konseptalbum og rockeoperaer, som solgte lite. RCAs frustrasjon ble delt av The Kinks øvrige medlemmer, særlig Dave Davies, som lengtet tilbake til rock & roll.

Kontrakten med Arista ble The Kinks siste forsøk på å bryte skikkelig gjennom i USA, dette markedet som hadde gått åt skogen for gruppa midt på sekstitallet, mye på grunn av problemer med amerikanske musikeres fagforeninger. RCA la seg ikke særlige selen for gruppa, og ga mer eller mindre opp å få liv i platesalget. Arista var en helt annen sak. Her møtte The Kinks en stab som virkelig likte gruppa, og var sultne på å bryte gjennom kommersielt med vriompeisen Ray og hans kumpaner. Arista sjef og eier Clive Davis engasjerte seg tungt i The Kinks, og kom godt ut av det med Ray Davies. Han var krystallklar på at det fra nå av var slutt på konseptalbum og rockeoperaer. Han forlangte låter som kunne spilles på amerikansk radio og som ville bringe fansen til arenaene for å høre The Kinks. Han forstod at Ray Davies fortsatt hadde det som skulle til som låtskriver for å gjøre gruppa stor igjen.

Ray Davies leide seg en leilighet i New York, samtidig som han beholdt huset sitt i Surrey. Han flyttet inn like ved siden av John Lennon, som bodde i Dakotabygingen rett borte i gata. Der skulle som kjent Lennon møte sin tragiske skjebne bare fire år senere. Ray Davies gjøv løs på låtskrivingen, samtidig som han gjorde delvis amerikaner av seg, og bevisst søkte seg mot andre tekstlige tema enn de han hadde konsentrert seg om tidligere. Nå var det langt mindre av sære, tilbakeskuende og ur engelske betraktninger. Nå ble fokuset mer allmenngyldige personlige erfaringer, med et blikk på samfunnsutviklingen i USA.

Det første albumet på Arista, Sleepwalker, ble spilt inn i brødrene Davies Konk Studios i London i annet halvår i 1976, samtidig som punken eksploderte så å si utenfor studio-dørene. Plata ble utgitt i februar 1977 og ble en etter forholdene stor suksess i USA. Sleepwalker nådde helt opp til 21. plass. Tittelsporet ble sluppet på singel og krøp opp til 48. plass.

Om det ikke var spor av punk på Sleepwalker, var det en soleklar tilbakevending til rock & roll. Borte var alle spor av jazz, New Orleans-musikk generelt, country og music hall. Tilbake stod The Kinks som et moderne rockeband, med låter og produksjon som siktet seg inn mot mainstream markedet i USA. Det kunne høres ut som oppskriften på kunstnerisk katastrofe, men resultatet ble imponerende vellykket.

For det første var Ray Davies fortsatt en formidabel låtskriver, som ganske sikkert hadde godt av litt strammere rammer. Sangene på Streetwalker var gjennomgående fengende og melodisterke, og Davies sørget for at materialet hadde hans lyriske signatur og sans for det gode refreng i behold. Dessuten var The Kinks et flott lite rockeband. Dave Davies var en formidabel gitarist, Mick Avory en herlig trommeslager, og resten av gjengen fylte godt på. Og selv om produksjonen åpenbart var rettet inn mot å selge plater, var den slett ikke håpløs, tvert i mot bidro lydbildet til å oppdatere og aktualisere The Kinks.

Selv om lyrikken til Ray Davies ikke var like eksentrisk som tidligere, var det mye å hente i tekstene også på Sleepwalker. På flere av låtene var Ray Davies notoriske søvnproblemer tema, blant annet i tittelsporet og Full Moon. To herlige låter! Også Sleepless Night var innom samme tematikk. Her sang Dave Davies hovedvokal for første gang siden 1972, med en tekst om fortvilelsen ved å ligge og høre på eksdama i naboleiligheten, som hadde seg med sin nye kjæreste.

Juke Box Music var den aller beste sangen. Der hadde Ray Davies virkelig fått los på en sterk melodi, tilsatt en tekst som passet amerikanske dudes og dudettes perfekt. Og for et løft i refrenget! Life On The Road lå i samme gate.  I denne sterke rockelåten sang Ray om at han hadde valgt livet på veien og trivdes med det, og oppfordret folk til å være fornøyd med valgene de tok. Det virket som om mannen var i ferd med å legge den traumatiske skilsmissen fra Rasa bak seg. Han var inne på noe av samme tematikk i den avsluttende rusleren Life Goes On, selv om han der var betydelig mer kynisk. Her sang han om all dritten som kan treffe en på livets landevei, og at den eneste trøsten var at døden var enda mer meningsløs enn livet.

Det var flere sterke ballader på Sleepwalker. Den melodramatiske Brother var rørende, nesten patetisk i sin oppriktighet. Jeg liker å tenke at den var skrevet både til broder Dave og til menneskeheten i stort. Forholdet til Dave hadde som kjent alltid vært preget av bråk og smålige krangler, likevel holdt i de sammen i The Kinks i over tredve år. Brother fortjente sin plass i Kinks-kanonen. Stormy Sky var også en vakker låt, nok en gang med en solid melodi, og med en sjeldent følsom Ray Davies i nesten-falsett innledningsvis.

Bassist John Dalton fikk nok av interne krangler mellom brødrene og andre i bandet, og sluttet rett før plata var ferdig innspilt. Han ble erstattet av Andy Pyle, uten at det kunne høres på det ferdige resultatet. Så ro i de mellommenneskelige relasjonene var det fortsatt ikke i The Kinks, selv om de endelig kjente den søte lukten av suksess igjen.

Rating: 8/10