Cabaret Voltaire – Code (EMI LP, 1987)

1) Don’t Argue; 2) Sex, Money, Freaks; 3) Thank You America; 4) Here To Go; 5) Trouble (Won’t Stop); 6) White Car; 7) No One Here; 8) Life Slips By; 9) Code

Den to år lange pausen mellom The Covenant, The Sword And The Arm Of The Lord og Code, som kom ut høsten 1987, hadde gjort Cabaret Voltaire godt. Med Code leverte de et brukbart album, som var langt bedre enn forgjengerens triste drøvtygging av gamle ideer.

De hadde byttet plateselskap siden sist, og i 1987 var det EMI som for en liten stund var gruppas plateselskap.  I forbindelse med innspillingen av Code, som som vanlig foregikk i eget studio i Sheffield, hadde Kirk og Mallinder hentet inn eksterne krefter. Det var sikkert fornuftig med nye impulser for å fart i sakene igjen, og både Adrian Sherwood og Bill Nelson gjorde godt fra seg på Code.

Sherwood bistod i produksjon og miksing. Det var få briter som hadde en mer kredibel «rytme-cv» enn Sherwood, som var mannen bak On-U Sound, og noe av en spesialist på avant-dub. Han samarbeidet med alt fra roots reggae-artister fra Jamaica, til Ministry, Nine Inch Nails og Depeche Mode. Han huskes særlig som medlem i Tackhead, og som produsent og arrangør for African Head Charge. Nelson var mannen bak Be-bop Deluxe og en lang solokarriere.

Sherwood ryddet opp i Cabs lydbilde, og strammet grepet med en klinisk, helelektronisk produksjon. Det låt kaldt, hardt og rent, men også merkelig funky og livlig. Den kritthvite Nelson bidro med funky gitar på halvparten av låtene. Og det fikset han utmerket. At han hadde talent for dèt var ikke åpenbart med tanke på hva han drev med ellers, men jammen om han ikke tilførte den stive, kliniske funken et anstrøk av analog mojo.

Den skinnende, elektroniske hvitmannsfunken var lydsporet til et stygt og paranoid tekstunivers. Overvåking, skjult maktmisbruk, tilfeldig sex, farlige virus, ran, våpen som overflommet gatene, narkotika og annen elendighet; Cabs etablerte en dystopi som skremte folk ut på dansegulvet – man danset mens kaldsvetten rant. Det var ingen varme å finne på Code, men likevel ble resultatet overraskende funky. Det skulle teoretisk sett ikke la seg gjøre å skape virkelig funky musikk med så enkle virkemidler (synthbass, synthesizere, digitale trommemaskiner), men det klarte Cabaret Voltaire. Sherwood må ha utgjort en forskjell, med sin evne til å skape liv i død elektronikk. Dessuten passet Mallinders begrensede stemme og hviskesang godt til de rene flatene, bedre så enn til det kaotiske lydbildet på forgjengeren.

Alt på Code var ikke like hektende, og plata krevde en viss dystopisk lede for å gi utbytte. Det fantes ikke spor av humor, eller humør for den saks skyld, og det ble tidvis noe «trangt» over stemningen. Noen spor ble dermed forglemmelige i all sin kjølige stivhet, men de gangene opplegget funket (kremt) var det herlig lytting. Sex, Money, Freaks var et klart høydepunkt og det samme var Thank You America. To tunge, hamrende utblåsninger av blank uhygge, som til sammen tegnet et bistert bilde av verden generelt og USA spesielt.

Rating: 7/10