Cabaret Voltaire – Body And Soul (Les Disques du Crépuscule cd, 1991)

1) No Resistance; 2) Shout; 3) Happy; 4) Decay; 5) Bad Chemistry; 6) Vibration; 7) What Is Real; 8) Western Land; 9) Don’t Walk Away; 10) Alien Nation Funk; 11) What Is Real

Cabaret Voltaire fortsatte utforsking av moderne dansemusikk på Body And Soul, som ble sluppet året etter katastrofen Groovy, Laidback And Nasty. Heldigvis hadde de funnet litt tilbake til seg selv, noe som gjorde Body And Soul til en mindre enerverende lytteopplevelse.

Etter den mislykkede utflukten til USA og Marshall Jefferson, var gruppa vel tilbake i Western Works Studio i Sheffield. Parlophone var også skiftet ut, med Les Disques du Crépuscule. Det var et mer passende hjem for Kirk og Mallinder. Les Disques du Crépuscule hadde blant annet utgivelser med Michael Nyman, Anna Domino, Paul Haig, Gavin Bryars, Bill Nelson og selveste Tuxedomoon på samvittigheten.

Den enerverende pophousen fra forgjengeren var nå forlatt, til fordel for hardere og mer intens techno. Cabaret Voltaire hadde med andre ord flyttet seg fra Chicago til Detroit, for hva det måtte være verdt. Dèt passet Kirk og Mallinders sinnelag og historie langt bedre, selv om også Body And Soul var veldig av tiden, og ikke har tålt tidens tann godt.

Body And Soul må ha vært 100% beregnet på dansegulvet, nærmere bestemt et dansegulv på et ulovlig raveparty i en industrihall i England. Maner man frem bildet av tusenvis av dansende ungdommer på syre og Body And Soul på sykt volum, har man den rette settingen for denne musikken. Det finnes selvsagt stram, intens techno som egner seg godt også som lyttemusikk, men Kirk og Mallinder hadde ofret det meste av nyanser på dansegulvets alter. Eller var det at de rett og slett ikke evnet mer? Undertegnede velger å tro at det var en prioritering. Resultatet var uansett generisk, moderne dansemusikk. Verden hadde etter hvert fått mer enn nok av generisk techno, og det skulle virkelig noe til for å skille seg ut. At Cabaret Voltaire kom fra en annen musikktradisjon og hadde en lang historie, gjorde det sikkert ikke enkelt å henge med i svingene på hva folk drøyt halvparten av deres aldre skrudde sammen på samme tid. Målt opp mot Detroit-artistene, Aphex Twin, Autechre og Black Dog, for å nevne noen, ble Body And Soul ikke all verdens original og varig.

Det var dessverre ikke mye på Body And Soul som innbød til gjentatt lytting, selv om Cabaret Voltaire tidvis klarte å hente frem noe av sitt mørke drag fra tidligere tider. Likevel var den et løft fra forgjengeren, selv om det var langt opp til storverk som Red Mecca og 2×45.

Rating: 5/10