The Kinks – Low Budget (Arista LP, 1979)

1) Attitude; 2) Catch Me Now I’m Falling; 3) Pressure; 4) National Health; 5) (Wish I Could Fly Like) Superman; 6) Low Budget; 7) In A Space; 8) Little Bit Of Emotion; 9) Misery; 10) A Gallon Of Gas; 11) Moving Pictures

Low Budget ble i hovedsak til i USA. Ray ønsket å spille inn albumet i sine nye omgivelser, og gi de øvrige medlemmene i The Kinks opplevelsen av USA. Til Low Budget hadde nemlig Ray Davies laget et knippe sanger som tok for seg USA på tampen av syttitallet. New York var ikke i godt skikk på dette tidspunktet, der moralsk og økonomisk forfall nærmest hadde fått herje fritt. Det hindret ikke at byen blomstret rent kunstnerisk, med punken rundt CBGBs, hiphopens spede begynnelse og avantgardistiske øvelser innen noise rock, free jazz og minimalisme.

Bassist Jim Rodford (tidligere i Argent) og tangentmann Gordon John Evans (Pretty Things) hadde blitt nye medlemmer siden sist, men allerede før innspillingene av Low Budget hadde begynt var Edwards ute igjen. Han ble senere erstattet av Ian Gibbons, men på Low Budget var det Ray Davies som tok seg av tangentene.

Low Budget ble en stor suksess i USA med 11. plass på listene. Singelen (Wish I Could Fly Like) Superman ble også en liten hit, med 41. plass. Suksessen til tross, Low Budget var svakere enn både Sleepwalker og Misfits. Låtmaterialet ble litt ujevnt denne gangen.

På Low Budget tok Ray Davies for seg USA, med utgangspunkt i at han selv hadde blitt en del av det skrudde samfunnet. Også musikalsk ble det gitt konsesjoner til amerikanerne. Low Budget inneholdt arena rock med kraftakkorder, new wave/powerpop, bluesrock og anstrøk av disco. Samtidig var Ray Davies en så særpreget komponist at resultatet fortsatt var umiskjennelig The Kinks.

Åpningssporet Attitude var en kontant rockelåt, med en lett hysterisk Ray Davies, som så åttitallet komme susende. Han forsøkte å stramme seg opp, med linjer som «You mustn’t be so defensive, you gotta join in the dance». Gamle mann ta deg sammen! Da var det morsomt at Attidude mer enn noe annet minnet om de andre «gamle» mennene i The Who.; Attitude var tidvis på grensen til en kopi av deres Who Are You.

Pressure var i samme gata, en hektisk rocker som beskriv et liv med press fra alle kanter. Det var heller ingen stor låt, der den stompet frem på en powerpopbeat av andre sortering. Både Attitude og Pressure led under anstrengt vokal fra Ray. Stemmen hans kledde ikke lenger hektiske rockelåter på slik den hadde gjort på sekstitallet. Her fremstod han masete.

Så var det heldigvis også gode øyeblikk å finne. Low Budget hadde en sterk melodi, med en tekst om en mann som virkelig levde på små budsjetter. Her ble det spart der det var mulig! Teksten kunne også leses som en kommentar til det nesten konkursrammede New York City.  A Gallon of Gas tok for seg bensinprisene, og problemene med å fylle opp den nye Cadillacen. Typisk amerikansk sutring der altså, og det fra en erkebritisk sjel. Dessverre var teksten satt til en kjedelig blues, som irriterte mer enn den underholdt. Da var Misery bedre, selv om heller ikke den hevet seg spesielt over snittet.

Catch Me I’m Falling beskrev den slitne supermakten, som strakk ut hånden til allierte venner og ba om de måtte redde Amerika, så pass skyldte de den gamle redningsmannen, som hadde vunnet andre verdenskrig, ryddet opp i økonomien etterpå og beskytter demokratiske verdier. Her hadde Davies kommet opp med en bærende melodi, på et spor som ble et høydepunkt. Discorockeren Superman var også et godt øyeblikk, ikke spesielt substansiell kanskje, men morsom og fengende. En slags smart versjon av Kiss idiotiske I Was Made For Loving You. Moving Pictures hadde noe av samme beat, og fungerte greit, uten å være Kinks i toppklasse.

Low Budget inneholdt også en klassisk Kinks ballade. Little Bit Of Emotion var en typisk Ray Davies i London låt, der han la an en parodisk britisk aksent, for å understreke at det var Old Blighty han hadde i tankene.

Low Budget ble The Kinks best plasserte album på de amerikanske hitlistene noensinne. Dèt var vanskelig å forstå, for Low Budget var ikke blant gruppas beste.

Rating: 6,5/10