Anathema – Distant Satellites (Kscope cd, 2014)

1) The Lost Song, Pt. 1; 2) The Lost Song, Pt. 2; 3) Dusk (Dark Is Descending); 4) Ariel; 5) The Lost Song, Pt. 3; 6) Anathema; 7) You’re Not Alone; 8) Firelight; 9) Distant Satellites; 10) Take Shelter

Sommeren 2014 slapp Anathema sitt tiende ordinære studioalbum, og gruppa var nå vel etablert blant kremen innen moderne progrock, slik denne ble dyrket og fremhevet av tidsskrifter som Classic Rock og Prog. De oppnådde også godt med listeplasseringer rundt omkring i verden. Dette var en posisjon gruppa virkelig fortjente, etter en lang rekke med gode album. Så tok kanskje selvtilliten seg et noe uheldig uttrykk i presseskrivet, hvor de omtalte seg selv i relativt pompøse ordelag, og konstaterte at Distant Satellites var en kulminasjon av alt Anathema hadde foretatt seg så langt i karrieren. Mon det?

Distant Satellites ble spilt inn i Cederberg Studios i Oslo, og produsert av Christer-André Cederberg, som gruppa hadde innledet et samarbeid med på Weather Systems. Steven Wilson var også involvert, og stod for miksing av flere spor. 

Daniel Cavanagh komponerte som vanlig det aller meste, med litt hjelp fra de andre medlemmene. Dave Stewart var fortsatt involvert, og hans strykerarrangementer var tydelig til stede også denne gangen. Anathema hadde i det hele tatt funnet form på musikken sin, og hadde neppe andre ambisjoner enn å videreforedle det de hadde søkt seg frem til gjennom nesten 25 år. Distants Satellites minnet svært om forgjengeren Weather Systems, både i arrangementer, tekstunivers og i selve låtene. Også denne gangen åpnet de med en todelt sak, og selv om The Lost Song også hadde en tredje del, som kom lenger ut på albumet, var åpningen svært identisk med hvordan Untouchable åpnet Weather Systems. 

Distant Satellites viste frem et Anathema som hvilte i sin form. Det betød hissig rytmikk, piano, akustiske og elektriske gitarer, store stryker-arrangementer og Vincent Cavanaghs dramatiske vokal, støttet av Lee Douglas klokkeklare, feminine røst. Douglas sang også en del solo.

Komposisjonene var jevnt over gode. Anathema hadde sakte men sikkert utviklet sin melodiøse åre, noe som gjorde musikken deres umiddelbar og lett tilgjengelig. Produksjon og arrangementer var gjennomarbeidet, med mange detaljer å dykke ned i, noe som ga gjentatt lytting god avkasting. En viss musikalsk fornyelse var å finne gjennom bruk av elektronisk rytmikk, noe de inkorporerte overraskende smakfullt i den tradisjonstro progrocken, uten at det veltet Anathemas modus operandi over i et annet musikalsk landskap; elektronikken fungerte mest som et interessant krydder.

Likevel var det ikke bare fryd og gammen med Distant Satellites. Til tider var det hele vel gjenkjennelig, og en mangel på nye ideer (eller vilje til endring?) gjorde at denne lytteren fort tenkte at det var like greit å lytte til en av forgjengerne. Tekstene var heller ikke blitt dypere siden sist, og kombinasjon av lett klisjefylt lyrikk, som gjerne omhandlet de store følelsene i livet, og den tidvis storstilte musikalske innpakningen ga Distant Satellites ett smått hult preg, der man kunne kjenne på tanker om føleri og ukledelig pompøsitet. Tekstene falt ofte over i det tomt selvfølgelige og sjelløse, og dèt var ingen god kombinasjon med den storstilte musikalske innpakningen. Følelsen av at Anathema denne gangen malte med vel bred pensel kunne komme noen ganger. Dette var likevel ikke til hinder for at det var mye fengslende musikk å finne, der kombinasjonen av sterke melodier og samsangen mellom Cavanagh og Douglas trakk lytteren inn i Anathemas univers nok en gang, tross alt.

Rating: 7/10