Be Bop Deluxe – Drastic Plastic (Harvest LP, 1978)

1) Electrical Language; 2) New Precision; 3) New Mysteries; 4) Surreal Estate; 5) Love In Flames; 6) Panic In The World; 7) Dangerous Stranger; 8) Superenigmatix; 9) Visions Of Endless; 10) Possession; 11) Islands Of The Dead

Drastic Plastic ble Be Bop Deluxe siste album. Etter utgivelsen i februar 1978 og den påfølgende turneen og promoteringen, var det slutt i august samme år. Bill Nelson dannet der etter Red Noise, hvor han kun tok med seg Andy Clark fra sin gamle gruppe.

Omtrent samtidig som gruppas forrige album kom ut i september 1976, eksploderte punken i UK. I november  ga The Damned ut den første punksingelen (New Rose), etter at musikkpressen hadde hypet den nye vinen i de forutgående månedene. Nelson var aldri spesielt begeistret for punken. Han skrev sågar en kronikk i New Musical Express om fenomenet, hvor han påpekte det faktum at punk kun var gammeldags rock & roll spilt i høyt tempo. Punken utviklet seg som kjent fort, og i løpet av noen måneder begynte begrepet new wave å bli brukt om artister med en mindre konvensjonell tilnærming til det å lage musikk enn hva punkerne gjorde. Den tilnærmingen hadde Nelson stor sans for, i likhet med blant andre Peter Gabriel og David Bowie.

Nelson var med andre ord på vei videre, og hadde fått øynene opp for  Kraftwerk, Bowies Berlin-album, Iggy Pops The Idiot, kunstpunkerne i Wire og New York band som Television og (særlig) Talking Heads.

Drastic Plastic var forventinger til tross, et brudd med tidligere utgivelser. Nelson var opptatt av ny teknologi og komponerte de fleste av sangene ved å lage enkle riff på en Mini-Moog. Han jaktet et minimalistisk uttrykk, dominert av elektroniske instrumenter. På grunn av tett program med konserter og annet hadde han kun fire uker på seg til å komme opp med låter til Drastic Plastic, hvorpå han komponerte hele 21 sanger i rask rekkefølge.

For første gang reiste gruppa utenlands for å spille inn plate, og i overensstemmelse med Nelsons interesse for Frankrike generelt og Jean Cocteau spesielt, falt valget på Sør-Frankrike. Med hjelp av samme mobile studio som ble benyttet i forbindelse med Live! In The Air Age, spilte de inn Drastic Plastic i et gammelt slott i Juan-Les-Pins. John Leckie produserte som vanlig, sammen med Nelson.

Allerede noen sekunder inn i åpningssporet var det åpenbart at ting hadde endret seg. Electric Language humpet i vei på knudrete, elektronisk bearbeidede trommer, synths og keyboards, med Nelsons stemme kjørt gjennom elektronikk. Gitaren var fortsatt tilstede, men spilte en mer beskjeden rolle. Electric Language hadde også enklere, mer bastant melodiføring enn hva man hadde vendt seg til fra Nelson og kompani. Det samme gjaldt også de aller fleste øvrige sangene på Drastic Plastic, som var tydelig inspirert av nevnte Talking Heads, særlig i rytmikken.

Også inspirasjonen fra Bowies Low og Heros var hjertelig tilstede. Samtidig var det også en snodig teint av glam over Drastic Plastic, gjennom den kompakte og bastante rytmeseksjonen. Det var langt tilbake til de progressive utskeielsene fra tidligere. En sang som New Precision hørtes ut som en kombinasjon av Talking Heads og Glitter Band, kjørt gjennom Gary Newmans Tubeway Army-kvern.

Det var ikke vanskelig å ha både sympati og forståelse for Nelsons ønske om musikalsk endring, og behovet for å utforske de nye mulighetene som fulgte med både teknologisk utvikling og endringer i musikalske trender. Så ble likevel ikke Drastic Plastic helt vellykket. Det skyldes for så vidt ikke produksjonen, som var en fornuftig fornyelse. Verre var det med komposisjonene, som tidvis var lite engasjerende. Enkelte spor nærmet seg faktisk den båsen Nelson hadde satt punken i, nemlig gammelmodig rock & roll. Love In Flames var et grelt eksempel på det. Noen av eksperimentene med minimalistisk melodiføring ble også litt, tja, magre? Mesteparten av Drastic Plastic var likevel hyggelig, om ikke sjelerystende, lytting. Electric Language er nevnt. New Mysteries hadde noe av den samme insisterende rytmen og minimale løsningene, og der fungerte det svært godt, som et tidlig eksempel på kantete new wave.

Det store høydepunktet på Drastic Plastic var likevel balladen Islands Of The Dead. Det var en vakker hyllest til Nelsons nylig avdøde far, og en sang som hadde mer til felles med det tidligere  Be Bop Deluxe. Dèt var et tankekors selvsagt, men Nelson skulle aldri snu seg tilbake. Han fortsatte med en lang rekke prosjekter og soloalbum opp gjennom årene, og står igjen som en stor musiker og en vaskekte britisk original.

Rating: 7/10