Anathema – A Sort Of Homecoming (Kscope 2cd/dvd, 2015)

Cd1: 1) The Lost Song Part 2; 2) Untouchable Part 1; 3) Untouchable Part 2; 4) Thin Air; 5) Dreaming Light; 6) Anathema; 7) Ariel; 8) Electricity

Cd2: 1) Temporary Peace; 2) The Beginning and the End; 3) Distant Satellites; 4) Take Shelter; 5) Internal Landscapes; 6) A Natural Disaster; 7) Fragile Dreams

Anathema fulgte opp utgivelsen av Distant Satellites med en stor turne i Europa, før de dro «down under» for første gang i august 2014. I 2015 vendte de tilbake, og spilte noen akustisk pregede konserter i Australia og New Zealand. Hvorvidt disse konsertene var en test på et konsept de hadde planlagt lenge, eller om det var disse konsertene som inspirerte gruppa til å gjennomføre en storstilt konsert i hjembyen Liverpool senere samme år vites ikke, men det ble uansett satses tungt på konserten i Liverpool Cathedral.

Den staselige Liverpool Cathedral var verdens femte største katedral, med et av klodens største instrumenter i sin midte, et fantastisk pipeorgel bygget av Henry Willis & Son. Et staselig sted å ha konsert med andre ord, og det må ha vært noe av en triumf for Anathema å gjennomføre en slik begivenhet i egen hjemby.

Konserten ble filmet av Lasse Hoile, mannen som også stod bak deres foregående konsert cd/dvd. Christer-André Cederberg mikset det hele. Denne anmeldelsen tar kun for seg cdene.

Der de akustiske konsertene i New Zealand og Australia ble gjennomført av trioen Lee Douglas, Vincent & Daniel Cavanagh, var hele Anathema på plass i Liverpool 7. mars 2015. I tillegg hadde de med seg Anna Phoebe på fiolin. Selv om hele bandet var med, var det fortsatt vekt på akustiske instrumenter, med kun forsiktig bruk av trommer, elektrisk bass og keyboard.

Det var et storstilt skue å se Anathema spille i det monumentale bygget. Stemningen var god, om ikke ekstatisk. Både publikum og band hadde kledd på seg en viss ærbødighet overfor omgivelsene.

Anathema konsentrerte seg om sine senere sanger, og drysset ut et passende utvalg av det de hadde bedrevet de siste femten årene. Deler av materialet hadde en relativt neddempet innpakning også i studio-versjonene, og det aller meste av det som ble servert denne kvelden i Liverpool kledde for så vidt den akustiske innpakningen.  Gruppa hadde åpenbart tatt seg bryet med å omarrangere flere av sangene, og ikke kun skru av strømmen, slik mange «unplugged» plater var plaget av. Vincent Cavanagh og Lee Douglas hadde begge utviklet seg til å bli framifrå vokalister og bar sangene elegant. Også Daniel Cavanagh var en brukbar vokalist. De hadde god hjelp av kirkerommets storstilte akustikk, som ga den allerede dramatiske musikken en tilleggsdimensjon. Lyden av pianoet var også all deles fortryllende, med en myk, glassklar klang. I det hele tatt låt det flott av Anathema denne kvelden, og den smakfulle bruken av strykerne til Anna Phoebe støttet godt opp under dramatikken.

Vellyd, gode vokalister, sterke sanger og fantastiske omgivelser til tross, A Sort Of Homecoming ble en vel voldsom dose. En time og 40 minutter med Anathema i akustisk tapning ble rett og slett for mye; for mange låter, for mye «inderlighet» og for liten variasjon i tempo og temperatur. De fleste låtene ble holdt i ballade- eller midttempo, noe som gjorde at det ble vanskelig å skille den ene sangen fra den andre, og at interessen sakte men sikkert forsvant. Man skulle kjenne materialet godt for å få utbytte av å lytte gjennom hele utgivelsen i en setting, og selv da (som for undertegnede) ble det smått traurig etter hvert. Løsningen ble dermed å lytte til A Sort Of Homecoming i mindre doser, før hele stasen ganske raskt fant veien inn i hyllene, for å bli der.

Rating: 6,5/10