Anacrusis – Suffering Hour (Active LP, 1988)

1) Present Tense; 2) Imprisoned; 3) R.O.T.; 4) Butcher’s Block; 5) A World to Gain; 6) Frigid Bitch; 7) Fighting Evil; 8) Twisted Cross; 9) Annihilation Complete/Disembowled

St. Louis bandet Anacrusis ga ut fire album mellom 1988 og 1993, og ble dessverre et ufortjent glemt og oversett band i den ekspansive enden av metaluniverset. De markerte seg allerede i 1987, da demoen Anacrusis Complete ble kåret til årets demo i blekka Metal Forces. Dette var i en tid da demoer fortsatt betød noe, og ungdommer over hele kloden utvekslet kassetter av ymse kvalitet.

Anacrusis «sikret seg» raskt en kontrakt med Active Records. Kontrakten var ikke mer lukrativ enn at gruppa selv måtte finansiere innspillingene, med 1200 dollar fra egne, antageligvis slunkne, lommer. På Suffering Hour bestod gruppa av Kenn Nardi (gitarer, vokal), Kevin Heidbreder (gitarer), John Emery (bass) og Mike Owen (trommer). De tre førstnevnte var med på alle de fire albumene Anacrusis ga ut før det hele smuldret opp i 1994. Trommeslagere var det derimot stort forbruk av. De rakk tre stykker i løpet av seks år.

Selv om både Emery og Heidbreder hadde sentrale bidrag, var Kenn Nardi  den avgjørende faktoren i gruppa. Han komponerte mesteparten av materialet, sang og var en av to gitarister. Hans komposisjoner strakk seg allerede på debuten ut over gjeldende thrash-formler. Anacrusis skulle med tiden utvikle seg til å bli et sjeldent sterkt progressivt metalband, men var allerede på debuten i stand til kle opp musikken med forskjellige impulser, som skilte gruppa fra den gemene thrash-hop.

Nardi hadde en særegen stemme, med mange fasetter. Han var intenst til stede, og var en av de første metal-vokalistene som virkelig kunne skrike. Og da ikke skrike som i mange oktaver, slik en Rob Halford eller King Diamond behersket; Nardi hadde det tilsynelatende ukontrollerte, stygge skriket, slik det senere ble praktisert av utallige vokalister innen black- og death metal. Han var han noe av en oversett pionér. Nardi var  en «aquired taste», men tilførte Anacrusis en egen temperatur.

På omslaget til Suffering Hour listet gruppa opp sine viktigste influenser. Metallica og Slayer ble nevnt. Det samme ble Trouble – og ikke minst Pink Floyd. Det ga faktisk mening. Anacrusis hørte hjemme på planeten thrash, men hadde også andre influenser som skinte gjennom i den intense metalen. Her var det progressive innslag, gjerne i form av temposkift og mer avdempede partier. Det var også mulig å høre Troubles doom-metal, særlig i stemmingen av gitarene. Anacrusis hadde også noe av den samme fandenivoldske sjangersplittingen som Celtic Frost og (særlig) Voivod bedrev, uten at de var på disse kjempenes nivå på Suffering Hour. Likevel var Suffering Hour forut for sin tid, med en sjangermiks som ble lett gjenkjennelig i progressive metal tidlig på nittitallet.

Suffering Hour kunne best beskrives som teknisk, små-progressiv thrash. Med de musikalske kvalitetene gruppa fremviste allerede her, var det litt synd at produksjonen ikke var mer forseggjort enn hva tilfellet var. Så var det samtidig noe tiltrekkende ved øvingslokale-lyden. Det forsterket råskapen i uttrykket, men en mer sofistikert produksjon hadde nok fått kvalitetene tydeligere frem.

Platas ni spor holdt jevn kvalitet. Tre av låtene strakk seg over seks minutter, og en fjerde var sågar over syv minutter. Her var det rom for temposkift og ulike stemninger, men uten at den intense stemningen i musikken ble forlatt; Suffering Hoor var alltid hektisk, kantete metal.

Aller best var gruppas i den lange Twisted Cross, som etter en drøy, doomy innledning kastet alle hemninger og dro opp et rifforama tidlig Metallica verdig. Butchers Block hadde mye av den samme seigheten, og var like nærme Black Sabbath som Metallica. Den lite me-too vennlige teksten i Frigid Bitch klarte ikke skjule en herlig punkete avrivning av klassisk thrash, og bass-innledningen på Fighting Evil viste vei til de kommende platene, hvor John Emerys bass skulle spille en prominent rolle.

Rating: 7/10