Anathema – The Optimist (Kscope cd, 2017)

1) 32.63N 117.14W; 2) Leaving It Behind; 3) Endless Ways; 4) The Optimist; 5) San Francisco; 6) Springfield; 7) Ghosts; 8) Can’t Let Go; 9) Close Your Eyes; 10) Wildfires; 11) Back To The Start

Konseptalbumet The Optimist tok utgangspunkt i omslaget på A Fine Day To Exit, gruppas album fra 2001. Det viste et fotografi tatt fra innsiden av en bil, som tilsynelatende hadde havarert på en sandstrand. The Optimist omhandlet så hva som skjedde med sjåføren. Det første sporet på The Optimist var en kort lydcollage med tittel 32.63N 117.14W, som viste seg å være koordinatene til Silver Strand Beach i San Diego, som dermed ble utgangspunktet for fortellingen.

Det var fortsatt Daniel Cavanagh som stod bak flertallet av låter. Han fikk hjelp av John Douglas og Vincent Cavanagh på noen spor. De to sistnevnte komponerte også tre spor sammen. Alt låt uansett som Anathema, og det var ikke mulig å høre hvem som hadde komponert hva.

Christer-André Cederberg og Norge var denne gangen forlatt til fordel for Attica Audio i Ireland og Castle Of Doom i Glasgow. I sistnevnte studio var det produsent og tekniker Tony Doogan som regjerte. Han hadde jobbet med blant andre Belle And Sebastian og Mogwai, uten at det var mulig å høre på The Optimist; The Optimist låt tilnærmet identisk med forgjengerne. Det vil si et luftig lydbilde dominert av piano, akustiske gitarer, rytmeseksjon og (tidvis) strykere, bak Vincent Cavanagh og Lee Douglas stemmer, som lå langt fremme i lydbildet.

Heller ikke det kompositoriske bød på særlig nytt. Her gikk det som vanlig i storslagen moderne prog med helning mot pop og rock. På Distant Satellites hadde gruppa tatt i bruk elektroniske instrumenter i større omfang, særlig til å skape en hissig, digital rytmikk. Dette videreutviklet de på The Optimist, uten at det medførte den helt store musikalske forskjellen.

Allerede på Distant Satellites kunne man merke en viss slitasje i gruppas uttrykk, der den patosfylte, romantiske musikken tidvis skled over i det melodramatiske. Det samme var tilfelle på The Optimist. Anathema hadde heller ikke kommet opp med tilstrekkelig markert og sterkt materiale denne gangen. Sangene lente seg ofte på gamle triks og kjente løsninger. Det gjorde The Optimist litt trå, der det ene sporet etter det andre rant forbi, og det eneste man hektet seg opp i var lyden av Anathema. Det ble etter hvert magert, og det var vanskelig å holde konsentrasjonen plata gjennom. Om man rett etter av innspilling av The Optimist satte på for eksempel Alternative 4 eller We’re Here Because We’re Here, var «forfallet» påtagelig.

Tekstene dempet heller ikke opplevelsen av hult melodrama. Å høre Lee Douglas, med sin unektelig vakre røst, lire av seg linjer som

«Hold on, hold on

For dear life

And run, and run

All night

For you are loved in endless ways»,

over romantisk piano var unektelig litt mye. Tekstene gjorde det heller ikke enkelt å plukke opp historien om bilføreren fra A Fine Day To Exit, uten at dèt gjorde all verden. Tross alt var musikken det viktigste, og der nådde dessverre ikke det sympatiske bandet sitt normale nivå. Så var det mulig å få utbytte av The Optimist om man tok den inn i små doser, og ved konsentrert lytting dukket det opp lekre detaljer, men det ble aldri nok til å redde albumet fra jobben som støvsamler.

Rating: 6/10