The Kinks – Give The People What They Want (Arista LP, 1981)

1) Around The Dial; 2) Give The People What They Want; 3) Killer’s Eyes; 4) Predictable; 5) Add It Up; 6) Destroyer; 7) Yo-Yo; 8) Back To Front; 9) Art Lover; 10) A Little Bit Of Abuse; 11) Better Things

Etter suksessen med Low Budget og One For The Road, fortsatte The Kinks i samme spor på Give The People What They Want. Det viste seg fornuftig. Albumet ble en ny suksess, med 15. plass i USA. I 1981 betød det at man solgte mye plater. I hjemlandet var det utgivelse først i januar 1982, uten at noen i England brydde seg stort om The Kinks lenger. Årsaken til forsinkelsen på hjemmebane var at Ray Davis ville produsere en video-utgave av hele albumet. Dèt prosjektet rant ut i sanden, slik mange av Davis ambisiøse prosjekter hadde gjort det på syttitallet.

Give The People What They Want ble spilt inn i Konk Studios i London, etter at innspillingene av Low Budget i New York nesten rev gruppa i stykker.

I 1981 bestod The Kinks av de opprinnelige medlemmene Ray Davies, Dave Davies og Mick Avory, sammen med Jim Rodford og Ian Gibbons. Rodford var også involvert på Low Budget, og både Rodford og Gibbons var med på turneen som ble foreviget på One For The Road. Ray Davis hadde innledet ett forhold til Pretenders vokalist Chrissie Hynde, og Hynde koret på fire spor på, dog uten å bli kreditert.

Give The People What They Want var som sagt en videreføring av den kontante rocken The Kinks hadde levert på de tre foregående studio-albumene, med den forskjell at energi og uttrykk var løftet enda noen hakk. Tidvis leverte de gamle popmesterne ren hardrock, med buldrende rytmeseksjon og fullt gitarøs fra Dave. Give The People What They Want ble The Kinks mest hardt rockende album noensinne. Heldigvis var låtmateriale stort sett passende til det aggressive uttrykket. Og like heldigvis var det at albumet tidvis senket pulsen og nærmet seg klassisk Kinkspop, selv om Ray Davis ikke var i nærheten av lage låter som var like fullendte som de han drysset ut av ermet et drøyt tiår tidligere, med ett unntak. Så skal det tillegges at det tekstlige universet han utforsket på Give The People What They Want stort sett ikke er kompatibelt med vare, nostalgiske popviser.

I 1981 skrev Ray Davies ikke lenger om den engelske hverdagen og vanlige menneskers skjebner. Nå var tekstene preget av et amerikansk samfunn på kantet av det moralske stupet. Seriemordere, konemishandlere, sosiale tapere og den generelle paranoiaen i storbyen var tema som ble behandlet. Davies benyttet som vanlig satire og ironi, men det var ikke til å komme bort fra at tematikken ikke skapte den tilknytningen til lytteren som Davis hadde gjort med sine betraktninger om enkeltmennesker og det forgangne britiske samfunnet. Den harde rocken forsterket en følelse av fremmedgjøring; det var noe kalkulert og kynisk over det hele.

Etter gjentatt lytting åpnet heldigvis albumet seg opp, og noen varme høydepunkter kilte deg på ryggen. Best var den avsluttende Better Things, som strakk seg mot de mest klassiske Kinkslåtene. En nydelig melodi med et storveis refreng og en tekst full av håp og optimisme gjorde at Give The People What They Want ble avsluttes på en følelsesmessig opptur.

Det hardere materialet avslørte også melodiøse kvaliteter etter hvert. Around The Dial, Killer’s Eyes, Predictable og Add It Up var sanger som tålte gjentatt lytting. Dermed endte plata opp som et ok Kinks album, og var kneppet bedre enn Low Budget. Helt opp til nivået til Sleepwalker og Misfits nådde dog ikke Ray Davis og gjengen denne gangen.

Rating: 7/10