Cabaret Voltaire – International Language (Plastex cd, 1993)

1) Everything Is True; 2) Radical Chic; 3) Taxi Mutant; 4) Let It Come Down; 5) Afterglow; 6) The Root; 7) Millenium; 8) Belly Of The Beast; 9) Other Wor

Med International Language leverte Cabaret Voltaire sitt tredje hel-elektroniske album på rad. Sammenlignet man Plasticity, Body Soul og International Language med de tre første studioalbumene (The Mix-Up, The Voice Of America og Red Mecca), var det smått utrolig hvilke endringer som hadde skjedd; Gruppa hadde forvitret fra nyskapende og sinte industrirockere til elektroniske generalister. Cabaret Voltaire hadde i løpet av drøyt ti år prestert å gå fra å være i front av den musikalske utviklingen til å surfe formålsløst på bølger skapt av andre. Da gruppa nådde frem til International Language var det rett og slett ikke spor igjen av det tidligere Cabaret Voltaire.

Utviklingen var også et bilde på hvordan det musikalske klimaet i UK hadde utviklet seg fra slutten av syttitallet til tidlig nittitall. Rock (med unntak av heavy metal) som grunnlag for eksperimentell og nyskapende musikk hadde gått fra å være det sentrale musikalske uttrykket til å bli noe noen få utvalgte drev med i skyggenes dal (Spacemen 3, Loop og et knippe andre). Rock var erstattet av en endeløs rekke artister som lagde elektronisk musikk. Og om det var vanskelig å skille seg ut rockens verden, var det enda verre i den elektroniske; markedet flommet over av enorme mengder generisk techno. Det var selvsagt unntak (Aphex Twin, Black Dog, Autechre, Boards Of Canada) men Cabaret Voltaire var ikke blant disse, dessverre.  Gruppas utvikling var en lite stolt forvaltning av egen musikalsk kanon. Mallinder og Kirk skal ha honnør for å gjøre det de hadde lyst til og mente var rett, og de betalte en pris gjennom marginalisering og lite oppmerksomhet. Dèt faktum gjorde det likevel ikke mulig å sette pris på musikken de produserte.

Det var lite å si om International Language som ikke var sagt om de to forgjengerne. Den musikalske oppskriften var mer eller mindre identisk. Litt lysere og mildere enn Plasticity denne gangen kanskje, uten at det var den store forskjellen. Her var samples, loops, lange strek av stiv rytmikk, diverse fløter, piano, synth og annet krydder over bastante rytmer som gikk og gikk. Også denne gangen ble fristelsen til å fylle cd-mediet til randen for stor. International Language var 75 minutter lang, og denne anmelderen hadde ramlet av lenge før det hele var over. Det skjedde i grunn forbløffende lite underveis, og det nærmet seg tidvis dansemuzak for den oppvoksende slekt. Det er mulig at undertegnede ikke evnet å lytte intenst og nært nok til at nyanser og hekt dukket opp, men det er ikke mulig å anbefale International Language for andre enn komplettister og storforbrukere av nittitallets elektroniske musikk.

Rating: 5/10