The Kinks – State Of Confusion (Arista LP, 1983)

1) State Of Confusion; 2) Definite Maybe; 3) Labour Of Love; 4) Come Dancing; 5) Property; 6) Don’t Forget To Dance; 7) Young Conservatives; 8) Heart Of Gold; 9) Cliches Of The World (B Movie); 10) Bernadette

The Kinks var inne i varmen hos et stort publikum i USA, og kjørte på med nye turneer og album. Studioalbum nummer 20 ble titulert State Of Confusion, og spilt inn i Konk Studios mellom september 1982 og mars 1983, og utgitt i juni. Plata ble en stor suksess i USA med 15. plass. Denne gangen fikk de også singel hits, sågar også i hjemlandet, for første gang på lenge.

På privaten var det nok en gang hurlumhei for Ray Davis, Forholdet til Chrissie Hynde, som han hadde fått et barn sammen med, sprakk. Hun løp rett i armene på Simple Minds vokalist Jim Kerr, noe som irriterte og plaget Ray. Albumtittelen State Of Confusion var nok myntet både på situasjonen på hjemmebane såvel som situasjonen i hjemlandet, med beistet Thatcher som statsminister.

Midt opp i grubling og fundering om dette og hint må det ha vært svært hyggelig for Ray Davis at The Kinks fikk en stor hit i hjemlandet igjen (nummer 12) og sin største hit noensinne i USA (nummer 6) med Come Dancing. På Come Dancing var Ray Davis tilbake i femtitallets England, med music hall og ballroom dancing. I teksten mintes Davis søsterens dansekvelder på Ilford Palais. Videoen til sangen ble svært populær, med Ray i rollen som storsjarmør på dansegulvet. Selve låten har aldri vært undertegnedes favoritt. Den var en bagatell melodimessig sett, men hadde en viss sjarm, særlig den deilig nostalgiske teksten. Den andre nostalgiske «danselåten» på State Of Confusion var langt bedre; Don’t Forget To Dance var en sjeldent stilfull ballade, av den typen som kunne ha vært skrevet når som etter 1930. Den var et av State Of Confusions største høydepunkt.

Forøvrig var State Of Confusion et nytt nummer i rekke av arenarock album fra The Kinks, som var vanskelige å elske, men heller ikke mulig å mislike. Plata fulgte samme oppskrift som forgjengerne, med hardt rockende låter, noen poplåter og en og annen ballade. Gruppa musiserte kompetent, Ray Davies skrev fortsatt interessante tekster og greie sanger, men det var langt mellom de virkelig store høydepunktene. En del av låtene manglet det lille ekstra, slik tilfellet også var på Give The People What They Want. I tillegg var det denne gangen også et par skikkelige blundere. Labour of Love og Bernadette var langt under pari; masete rockere uten fremdrift. Særlig Bernadette var ille, med en hjelpeløs vokal fra Dave Davis.

Som sist var det likevel godbiter nok til å forsvare et innkjøp. Tittelsporet var en fengende rockelåt, med en tekst som satte Davis usikkerhet og fortvilelse på spissen, både hva gjaldt private og offentlige forhold. Mange trakk frem likheten med London Calling (The Clash), både i riffet og skrikene i bakgrunn, og det var mulig å forstå. Men jammen om ikke en mann som Ray Davis skulle få lov å stjele litt, så mye hans ideer og sanger hadde bidratt med i utvikling av populærmusikken.

Definite Maybe (vink, vink Oasis) rocket også godt, og med en ok melodi  havnet den på plussiden, selv om den manglet elegansen til tittelsporet.

Young Conservatives, hadde en knusende tekst, der Davis tok for seg unge, håpefulle toryer. Han var ikke nådig, og arrangementet var tilsvarende bråkete rockende. Fint.

Heldigvis hadde State Of Confusion også plass til noen poplåter. Come Dancing og Don’t Forget To Dance er nevnt. Disse fikk selskap av Property og Heart Of Gold, som begge var klassisk poprock ala Kinks.

Rating: 7/10