The Kinks – Word Of Mouth (Arista LP, 1984)

1) Do It Again; 2) Word Of Mouth; 3) Good Day; 4) Living On A Thin Line; 5) Sold Me Out; 6) Massive Reductions; 7) Guilty; 8) Too Hot; 9) Missing Persons; 10) Summer’s Gone; 11) Going Solo

De store engelske rockbandene fra sekstitallet hadde kommet seg noenlunde greit gjennom siste halvdel av syttitallet og de første årene på åttitallet, men da vi skrev 1984 begynte det virkelig å skrante. Rolling Stones ga ut svake plater, The Who var mer eller mindre oppløst og Led Zeppelin var historie, etter dødsfallet til John Bonham i september 1980. The Kinks holdt fortet i USA, etter sin kommersielle gjenoppstandelse i 1976. Clive Davies og Arista Records hadde fått mye ut av The Kinks.

Kommersialiseringen hadde dog sin pris, og noe av særpreget var slipt vekk under ønsket om å tilfredsstille amerikansk mainstream. Likevel holdt platene brukbart nivå. Word Of Mouth ble imidlertid starten på den endelige kommersielle nedturen for The Kinks. Albumet klarte kun 57. plass i USA og den glimrende singelen Do It Again måtte nøye seg med en 41 plass.

Word Of Mouth ble den siste Kinks-plata på Arista. Ray Davies og plateselskapet røyk uklar, sikkert i felles skuffelse over manglende kommersiell fremgang. Ray Davis beskyldte Arista for å ha begravd plata med overlegg, og Arista var oppgitt over at The Kinks ikke lenger solgte plater. Sørgelig historie der altså, men det forhindret ikke  at Word Of Mouth var et godt album.

Word Of Mouth ble spilt inn i Konk Studios sommeren og høsten 1984, som vanlig med Ray Davis som produsent. Dette var det første albumet uten trommeslager Mick Avory som medlem. Han hadde omsider sagt takk for seg, etter å ha krangelet mer eller mindre kontinuerlig med Dave Davis siden 1965 (!), da Avory kylte en cymbal etter Dave, som nesten kappet hodet av sistnevnte. Han rakk riktignok å bidra på tre spor på Word Of Mouth før han ga seg. Ny trommeslager var Bob Henrit, som tidligere hadde vært med i Argent.

Word Of Mouth fortsatte i samme stil som forgjengerne. The Kinks leverte en ny dose arenarock, med tunge trommer, gitarer en masse og generelt pompøst lydbilde. Ikke veldig spennende i utgangspunktet, men det hele ble reddet av Ray Davis evner som sanger og låtskriver. Det var flere virkelig sterke låter på albumet, og ingen rene blundere. Dermed spilte Word Of Mouth bedre enn forgjengerne, der det gjerne var noen feilskjær underveis.

Parallelt med innspillingene jobbet Ray Davis med filmen Return To Waterloo, og tre av sangene på Word Of Mouth var hentet fra filmens lydspor. Ingen av tre var blant høydepunktene, selv om de funket greit som en del av helheten (Sold Me Out, Going Solo og Missing Persons).

De sterkeste øyeblikkene på plata var singelen Do It Again, Good Day, Living On A Thin Line og Summer’s Gone. Alle fire viste frem Davis evner til å skape poprock med karakter. Do It Again var sjeldent vanedannende og hadde fortjent en bedre skjebne på listene. Good Day var ruslepop slik Ray Davis hadde komponert mange av, men den hadde stor sjarm, og ikke minst en underlig tekst om protagonistens forsøk på å se postitivt på verden, på tross av alle problemene som kom hans vei. Teksten var sikkert preget av Rays brudd med Chrissie Hynde.

Living On A Thin Line skrev Ray til Dave, det vil si for Dave å synge. Og det gjorde han utmerket; sangen passet Daves lyse røst utmerket. Living on A Thin Line fikk et nytt liv mange år senere, da den ble brukt i en episode av Sopranos.

På Summer’s Gone gikk The Kinks Bruce Springsteen i næringa, med en tekst og melodi som kunne vært laget av Bruce. Det var en «feelgood» poplåt med kjempeløft i refrenget og en bittersøt tekst om sommerens som var over. Ante vi nok en gang Chrissie Hynde på innsiden av Rays hode?

Rating: 7,5/10