Anacrusis – Manic Impressions (Metal Blade cd, 1991)

1) Paint a Picture; 2) I Love the World; 3) Something Real; 4) Dream Again; 5) Explained Away; 6) Still Black; 7) What You Became; 8) Our Reunion; 9) Idle Hours; 10) Far Too Long

Selv om Reason ikke fikk ordinær distribusjon i USA, ble det en viss oppmerksomhet rundt Anacrusis. Det medførte at gruppa landet oppvarmingsjobber for mer navngjetne band i hjemlandet. De var på turne med blant andre med D.R.I, Overkill og Galactic Cowboys, og fikk også noen konserter sammen med Megadeath. Dette forhindret ikke at trommeslager Mike Owen ga seg. Han ble erstattet av den ukjente Chad Smith, som ikke må forveksles med navnebroren fra Red Hot Chili Peppers. Smith hadde trommet for det obskure metalbandet Heaven’s Flame, som aldri ga ut annet enn en demo, og som ikke engang er omtalt på metal-archives.com. Da er det obskurt!

Etter å ha spilt inn sine to første plater på sparebluss, fikk Anacrusis med album nummer tre tilgang til et profesjonelt studio, med tilstrekkelig tid og rom til å realisere ideene sine fullt ut. Gruppa hadde fått kontrakt med Metal Blade, og brukte de første månedene av 1991 i et studio i Lake Geneva, Wisconsin til å spille inn Manic Impressions, med Kenn Nardi som produsent

Manic Impressions var Anacrusis beste og mest realiserte album så langt. Dette er ikke til forkleinelse for Suffering Hour og Reason, som begge hadde udiskutable kvaliteter og hører hjemme i enhver kresen metal-samling. De tok steget så godt som helt ut av thrash metal og var for alle gode formål nå en del av den nye bevegelsen av progressive metal-band, som senere ble glimrende dokumentert i Jeff Wagners standardverk Mean Deviation: Four Decades of Progressive Heavy Metal.

De ti låtene på Manic Impressions hadde en del til felles med materialet på Reason, men plata endte likevel opp som et ganske annet beist. Plata var full av tverre, men fengende riff og komposisjoner, som viste et band som ikke var redd for å blande inn odde inspirasjoner i metalen sin. De gjorde sågar en versjon av New Model Armys I Love The World, og fikk den til å passe godt inn blant de ni originalene.

Musikken var preget av stemnings- og taktskifter, mens Nardi brukte vokalen til å skape både lyse, vàre stemninger og klamme, angstfulle passasjer. Han hadde fått enda bedre kontroll på stemmen, der han gikk fra mild røst i I Love The World til skrik i Something Real.

Som tidligere var det de to gitaristene som dominerte begivenhetene, men  også rytmeseksjonen bet godt fra seg. Emery var avgjørende viktig for Anacrusis musikalske uttrykk, og bassen hans fikk god hjelp av den klare, skinnende produksjonen; Manic Impressions var ikke polert, men smakte av kaldt stål. Plata låt usedvanlig åpent til metal å være, med en definert, glassklar lyd, som ga den komplekse musikken det rommet den fortjente. Produksjonen var med på å løfte frem gruppas kvaliteter, og det må vært tilfredsstillende for Nardi og co å få ut sitt potensiale. Plata var teknisk og kald, ja vel, men samtidig i stand til å berøre på flere plan enn det å konstatere at musikken var imponerende. Det var en emosjonell kjerne her, en mørk en riktignok, men en ektefølt fortvilelse som skinte gjennom og gjorde Manic Impressions mulig å identifisere seg med.

Rating: 8,5/10