Brinsley Schwarz – Despite It All (Capitol LP, 1970)

1) Country Girl; 2) The Slow One; 3) Funk Angel; 4) Piece Of Home; 5) Love Song; 6) Starship; 7) Ebury Down; 8) Old Jarrow

De brutale erfaringene med pressen og det bedrøvelige salget av debuten stoppet ikke Brinsley Schwarz fra å gyve løs på nytt, og godt var det. Tenk om gutta hadde gitt opp og avsluttet karrierene der og da? Da hadde verden gått glipp av Nick Lowes utallige godlåter og hans sentrale rolle som produsent for Stiff (The Damned, Elvis Costello). Dessuten det formidable The Rumour, backingbandet til soulrockeren Graham Parker, mannen som satte fyr i så mange med sine første album. Og la oss heller ikke glemme Brinsleys Schwarz egne plater; fem skulle det bli før de ble oppløst. Det andre ble kalt Despite It All og sa hei til verden på tampen av 1970.

Despite It All fortsatte der debuten slapp, men var i enda større grad dynket i countryrock. Nick Lowe, som skrev alle sangene utenom en, må ha lyttet til store mengder The Band, Flying Burrito Brothers, The Byrds og Grateful Deads Workmans Dead. Lytt eksempelvis på åpningssporet Country Girl og The Byrds You Ain’t Going Nowhere rett etter hverandre, og få bekreftet at Lowe allerede i 1970 var en førsteklasses poptyv. Country Girl var kanskje triviell og skamløs, men satt som et skudd som musikalsk oppvarming til helgen, sammen med en kald øl.

Åpningssporet avslørte også at de hadde utviklet et organisk, «løst» samspill, som kledde den upretensiøse musikken. Det tradisjonelle oppsettet med gitar, bass og trommer ble krydret med steel gitar, saksofon, orgel og annet. Dessuten sang medlemmene vakkert på hele Despite It All; Brinsleys Schwarz vokale evner var i det hele tatt sterkt underkjent.

De åtte sangene holdt stort sett god standard, selv om det tidvis var vel kjente formler som ble benyttet. Det var ikke veldig plagsomt, men Lowe var fortsatt en ung låtskriver, som lente seg tungt på inspirasjonskildene. Det ble særlig tydelig i Star Ship, en rendyrket countryweeper, og Love Song. Sistnevnte var kanskje platas svakeste øyeblikk. Den lå kun et lite knepp over det danseband bedrev. Disse to ble heldigvis oppveid av andre spor. The Slow One og Ebury Down var ballader som tålte gjentatt lytting. På Piece Of Home nærmet de seg countrysoul, med drag av The Bands akkorder og stemninger, fint. Den lange Old Jarrow brøt med helheten; et tøffere, dronete stykke countryrock mot sørstatsrock, med banjo, elektrisk gitar og rullende komp.

Platas aller beste sang var imidlertid The Funk Angel, og det var faktisk den eneste sangen som ikke var komponert av Nick Lowe. Den stod multi-instrumentalist Bob Andrews bak, og for en godbit han hostet opp her. The Funk Angel var perfeksjonert pubrock, med blandingen av country, pop, rock & roll og soul, som Brinsley Schwarz skulle lage mer av på de kommende albumene.

Rating: 7/10