Brinsley Schwarz – Silver Pistol ( United Artists LP, 1972)

1) Dry Land 2) Merry Go Round; 3) One More Day; 4) Nightingale; 5) Silver Pistol; 6) The Last Time I Was Fooled; 7) Un­known Number; 8) Range War; 9) Egypt; 10) Niki Hoeke Speedway; 11) Ju Ju Man; 12) Rockin’ Chair

Etter utgivelsen av Despite It All skjedde det flere ting, men det var spesielt to forhold som skulle påvirke Brinsley Schwarz videre karriere. For det første kom de i kontakt med låtskriveren og levemannen Jim Ford. Amerikaneren Ford hadde gjort det brukbart som komponist. Flere store artister hadde spilt inn sanger han hadde skrevet, både Aretha Franklin, Bobby Womack og The Temptations. Ford hadde det imidlertid med å rote det kraftig til for seg selv, blant annet ved å selge rettighetene til sangene sine til flere samtidig, som regel som følge av behov for å finansiere et omfattende rusmisbruk. Brinsley Schwarz ble hyret til å kompe Ford på et album. Denne plata kom i likhet med flere andre forsøk fra Ford aldri ut i samtiden, men Nick Lowe rakk å få seg et stort forbilde i den underlige skruen. For det andre ble låtskriver, sanger og gitarist Ian Gomm med i gruppa. Hans første album med Brinsley Schwarz, Silver Pistol, ble utgitt i februar 1972. På dette tidspunktet hadde de opparbeidet seg et rykte som et knall liveband, og journalister hadde så smått begynt å karakterisere gruppas musikk som pubrock. Det må ha vært en sann svir å oppleve denne gjengen på en liten scene i England i 1972.

Silver Pistol var et løft for Brinsley Schwarz. Borte var de åpenbare influensene fra Crosby, Stills & Nash, Flying Burrito Brothers og de små innstikkene av progrock. Silver Pistol viste en gruppe med en egen stemme. Så var musikken fortsatt inspirert av amerikansk rootsmusikk, og kanskje særlig The Band, men denne gangen hadde de en tydelig egen signatur.

Silver Pistol var et tilbakelent rockalbum, med dype røtter i countryrock, ballader og pop. Produksjonen var organisk, løs og luftig, og passet sangene som hånd i hanske. Nick Lowe, som skrev seks av sangene, hadde tatt steg både som låtskriver og sanger. På Silver Pistol hørtes konturene av den Nick Lowe som med tiden skulle bli en stor soloartist. Nykomlingen Ian Gomm bidro med fire låter, og med han hadde Lowe fått en verdig medkomponist. Gomm skrev og sang det fine åpningssporet Dry Land, som satte stemningen med en god melodi, stilig gitarspill og piano. Lowe ville ikke være dårligere, og hans påfølgende Merry Go Round var like sterk. Og slik fortsatte det plata gjennom, med lettfattelig og sjelfull rock med country- og popsmak.

Tittelsporet var også et høydepunkt. Silver Pistol var skrevet av Lowe, og sangen stod ikke tilbake for hva The Band leverte på en god dag. En klassisk Lowe-melodi levert så sårt som du knapt kan forestille deg. Tenk at så kul og upretensiøs musikk ble laget i England i 1972, samtidig som hard rock, prog og glam dominerte.

De to sangene fra Jim Ford skilte seg stilmessig ut fra resten, uten at det svekket helheten. I Niki Hoeke Speedway ble lytteren med på reise til New Orleans, med herlig gyng fra typisk New Orleans-piano og funky rytmer. Ju Ju Man, en rask, lystig sak som rullet avgårde, var inkarnasjonen av pubrock; fengende melodi, godt humør og med den salige blandingen av pop, country, soul og rock & roll som kjennetegnet den beste pubrocken.

Rating: 8/10