Cream – Fresh Cream ( Reaction LP, 1966)

1) N.S.U.; 2) Sleepy Time Time; 3) Dreaming; 4) Sweet Wine; 5) Spoonful; 6) Cat’s Squirrel; 7) Four Until Late; 8) Rollin’ And Tumblin’; 9) I’m So Glad; 10) Toad

Sommeren 1966 ble Ginger Baker og Eric Clapton enige om å starte band sammen. Clapton hadde spilt med John Mayalls Bluesbreakers et års tid, noe som resulterte i klassikeren Bluesbreakers With Eric Clapton, fra juli 1966. Før perioden med Mayall var Clapton i The Yardbirds, som han forlot da de fjernet seg fra den rene bluesen. Ginger Baker kom fra The Graham Bond Organization, hvor han etter hvert fikk nok av galningen, dophodet og mystikeren Graham Bond.

Eric Clapton foreslo at de skulle få med Jack Bruce på bass og vokal, noe Baker var negativ til. Baker og Bruce hadde spilt sammen i The Graham Bond Organization, et samarbeid som endte med at Baker, som var bandleder, ga Bruce sparken. De to hadde vært konstant i tottene på hverandre. Likevel bli de tre enige om å spille sammen, og Baker og Bruce lovet å anstrenge seg for å få samarbeidet til å fungere. Det skulle vise seg å holde i kun to år, da Clapton ble lei av det stadige rabalderet mellom de to. Han tok med seg Ginger Baker til Blind Faith, hvor de to fikk med seg Stevie Winwood.

Cream albumdebuterte med Fresh Cream i desember 1966. Creams første album har blitt stående som starten på så mangt. Cream var både den første supergruppa og den første powertrioen. De var en av de første rockegruppene som virkelig strakk seg ut på scenen, der korte pop- og blueslåter ble forvandlet til 20 minutter lange improvisasjoner. Creams tunge og saftige lyd, hvor bluesen var skrudd opp til maksimalt volum, var også sentral i tilblivelsen av hard rock og heavy metal. De tre medlemmene i Cream har mye å svare for med andre ord, selv om det neppe er rettferdig å gi de tre skylda for alle de ørkesløse snorkefestene som mange artisters konserter utviklet seg til, med endeløs og uoppfinnsom gnikking. Punken vasket heldigvis ut mesteparten av det verste på den fronten. Uansett var Cream nyskapende, og det er ikke tvil om at gruppa hadde voldsom innflytelse på både den britiske bluesbølgen med Fleetwood Mac i spissen og på skaperne av tungrocken i Led Zeppelin og Black Sabbath.

Bruce, Clapton og Baker var tre formidable musikere. Jack Bruce var en av rockens bedre vokalister, og en særpreget bassist. Claptons ry som nyskapende bluesgitarist hadde nådd episke høyder på denne tiden, ikke ufortjent. Ginger Baker var en av rockens mest særpregede trommeslagere. Han var riktignok en hissig vriompeis, noen vil gå så langt som å si sprø, men for en trommeslager! Alt han bidro på fikk hans lett gjenkjennelige signatur. Sjekk for eksempel ut hvilke løft han ga album som Hawkwinds Levitation (1980) og Masters Of Realitys Sunrise On The Sufferbus (1993). Og vi snakker om en mann som allerede i 1960 hadde spilt med Fela Kuti.

Fresh Creams status som nyskapende og «fus i alt» betød ikke at albumet stod igjen som en rendyrket klassiker. Cream var fortsatt på søken etter særpreg, der de kombinerte blues, pop og tung rock. Låtene holdt seg i kort- format, selv om de allerede tidlig begynte å strekke materialet ut på scenen. Det stod selvsagt ikke på hverken spill eller sang, men kanskje var det behov for en utenforstående produsents blikk på det hele. Manager Robert Stigwood var god på mye, men var en begrenset produsent. Dét skulle endre seg på album nummer to, Disraeli Gears, hvor Felix Pappalardi produserte og hjalp Cream med å spille inn sitt mesterverk.

Fresh Cream bestod av fem originalkomposisjoner og fem bluescovere. De egenskrevne låtene var av blandet kvalitet. Toad, av Baker, var lite annet enn en unnskyldning for en trommesolo, og var ikke all verden, utover at det sannsynligvis var den første trommesoloen på et rockalbum. Bruce N.S.U. var langt bedre, en poprocker hvor Bruce fikk vist frem hvilken vokalist han var, og Clapton og Baker sine ferdigheter. Med slikt materiale var Cream uovertrufne innen den tunge rocken. Den egenskrevne bluesen Sleepy Time Time holdt også godt mål, med sitt seige drag og fantastisk gitarspill av Clapton. Dreaming fortsatte i balladetempo, men løftet seg ikke over det jevne. Bakers Sweet Wine var heller ikke all verden til komposisjon, der den humpet litt trøtt frem, og igjen var det gruppas instrumentelle ferdigheter som reddet ballet sånn noenlunde.

Innerst på side en lå den første coverversjonen, en drøy versjon av Willie Dixons Spoonful. Den var udødeliggjort av Howlin’ Wolf, men Cream gjorde seg slett ikke bort. Bruce vokal og Claptons gitar var i storform, og Baker var en mester av tid, og holdt spenningen ved like med spillet sitt.

Det mest obskure låtvalget på plata var Cat’s Squirrel, av Mississippi-bluesmannen Doctor Ross. Instrumentalen (med unntak av noen alright! -rop fra Bruce) ble gjort med stor intensitet og tilnærmet punky anslag. Den rå og aggressive tilnærmingen slo også gjennom på versjonen av Muddy Waters Rollin’ And Tumblin’, som ble spilt med alle pigger ute. Hadde man ikke visst bedre kunne dette gått for å være Dr. Feelgood ti år senere, om de noen gang var så rå. Og for en munnspiller Jack Bruce var!

Cream bestemte seg tidlig for at Bruce skulle være hovedvokalist, Clapton var sjenert, men skulle stå mer frem som vokalist på senere utgivelser. På Freash Cream nøyde han seg med å synge på en herlig versjon av Robert Johnsons Four Until Late.

Før nevnte Toad avsluttet Fresh Cream hadde det blitt gitt plass til en versjon av Skip James I’m So Glad, som Cream gjorde i en sterk versjon. Den ble fortjent nok en av gruppas signaturlåter.

Fresh Cream gikk til 6. plass i UK og 39. plass U.S.A. Den amerikanske utgaven hadde også plass til singelen I Feel Free, Jack Bruce nydelige komposisjon, som står igjen som et av høydepunktene i Creams karriere og som en av de virkelig klassiske singlene fra sekstitallet. Og det sier som kjent ikke lite.

Rating: 7,5/10