Blur – Leisure (Food cd, 1991)

1) She’s So High; 2) Bang; 3) Slow Down; 4) Repetition; 5) Bad Day; 6) Sing; 7) There’s No Other Way; 8) Fool; 9) Come Together; 10) High Cool; 11) Birthday; 12) Wear Me Down

Da Blur ble stiftet i Colchester i 1988, under navnet Seymour, var det i trygg uvisshet om at de i løpet av de neste ti årene skulle ble fanebærere for en voldsom hype (Britpop), krangle med Oasis og med tiden utvikle seg til et av Englands mest interessante rockeband.

Blur bestod allerede fra starten av vokalist Damon Albarn, gitarist Graham Coxon, bassist Alex James og trommeslager Dave Rowntree. De hadde dermed det klassiske oppsettet for britiske rockeband. I tillegg var det et nært og komplisert forhold mellom vokalist og gitarist, slik tradisjonen var i mange av engelskmennenes største band. Det var nok å nevne The Who, Rolling Stones og The Kinks.

Blur fortjener ikke helt å bli nevnt i samme åndedrag som disse, som alle holder til høyt i rock hierarkiet, men de fortjener respekt og nysgjerrighet. Blurs utvikling var forbløffende, hvor gruppa gikk fra å være tradisjonelle og lite minneverdige, til å produsere varig og original musikk. Blur evnet å kombinere det eksperimentelle med en godt utviklet popteft, noe som gjorde dem til et av Englands mest folkekjære band. Det var urettferdig at de ble slått i hartkorn med britpop-bølgen. De var riktignok en sentral del av denne, men i motsetning til de fleste artistene i den bevegelsen klarte Blur å gå videre til nye musikalske jaktmarker, med stort hell. Det i motsetning til for eksempel deres rivaler om britpoptronen, Oasis, som etter noen gode plater innledningsvis ikke kom spesielt mye videre i sin musikalske utvikling. 

Blur hadde på mange vis stikk motsatt utvikling av Oasis. Der Oasis brant mye av kruttet på de første albumene, begynte Blur svakt, og vokste seg sakte men sikkert til å bli et kreativt og spennende band. Oasis holdt på sin opprinnelige form, mens Blur gjenoppfant seg selv flere ganger i løpet av nittitallet.

De åpnet som sagt forsiktig, og det var ikke til å stikke under en stol at  debutalbumet Leisure var en temmelig traurig affære. Etter at gruppa hadde fått kontrakt med Food Records og skiftet navn til Blur, debuterte de med singelen She’s So High i oktober 1990. Singelen gikk til 48. plass på listene, og Blur ble umiddelbart omfavnet av New Musical Express, som gjorde She’s So High til ukens single. Velfortjent det, She’s So High var en deilig poplåt, med tilstrekkelig skurr og personlighet til at man hørte etter.

Blur fulgte opp med en ny single i april 1991, og denne gangen ble det stor suksess. There’s No Other Way nådde åttende plass i UK og kom seg også inn på Billboard Hot 100, med en 82. plass som bestenotering. Også dette var en god låt, med trekk av klassisk britisk rock fra siste halvdel av sekstitallet, iblandet inspirasjon fra The Stone Roses i rytmearrangementet.

Blur rakk en tredje singel før Leisure ble sluppet. Bang var en skuffelse og nådde heller ikke samme høyder på listene som forgjengeren. Bang var egentlig starten på en nedtur for Blur, som hadde hatt suksess fra dag en. Da albumet kom i august 1991 fikk det blandet mottagelse, selv om det gjorde det bra på listene i UK.

Jeg husker godt hvilken skuffelse Leisure var da den kom. De to første singlene skulle vise seg å være de suverent beste låtene på albumet, og det var ikke tvil om at gruppa hadde hatt behov for mer tid til å utvikle låtmaterialet. Det løftet som både She’s So High og There’s No Other Way hadde var mer eller fraværende på resten av plata. Blur fremstod nærmest som en ettertanke fra baggy/danserocken som hadde dominert årene før, gjerne mikset med et mildt støvlag av nedstemte shoegaze-gitarer. Det beste sporet ved siden av de to singlene var den seks minutter lange Sing, som skilte seg ut med hamrende piano og psykedelisk stemning. Sing var fjern og nær, vàr og varm, og et stykke original britisk rock.

De slappe låtene og lite originale arrangementene kunne likevel ikke skjule at Blur hadde potensiale. Først og fremst hadde de en original og særpreget vokalist i Damon Albarn. Albarn avslørte også tendenser i retning av å være en tekstforfatter som evnet å ta det britiske samfunnet på kornet. Dernest viste Graham Coxon seg frem som en skikkelig gitarist allerede her, med originale løsninger og godt spenn i virkemidlene. Han var overalt på Leisure, og lytter man nøye på gitarspillet er det mulig å forstå hvorfor Blur skulle løfte seg så grundig etter hvert. 

Rating : 5/10