The Kinks – Live: The Road (Mercury LP, 1987)

1) The Road; 2) Destroyer; 3) Apeman; 4) Come Dancing; 5) Art Lover; 6) Cliches Of The World (B Movie); 7) Think Visual; 8) Living On A Thin Line; 9) Lost And Found; 10) It; 11) Around The Dial; 12) Give The People What They Want

Til tross for flere forsøk opp gjennom årene slet The Kinks med å få til et klassisk konsertalbum. Det var ikke før helt på tampen av karrieren at gruppa leverte et fullt ut tilfredsstillende et, og da i en spesiell setting, med et lite, invitert publikum i studio. Resultatet kjenner vi som To The Bone, og det albumet kommer vi til om en stund.  Hvorvidt dette skyldtes tilfeldigheter, manglende evner fra scenekanten eller rett og slett Ray Davies skepsis til denne type foretagender skal være usagt, men det er grunn til å tro at fadesen Live At Kelvin Hall (1967) ikke gjorde underverker med mannens entusiasme i forhold til livealbum.

Uansett, Live: The Road var gruppas fjerde forsøk på konsertplate, om konsertdelen av Everybody’s A Star medregnes. Live: The Road var også gruppas andre konsertplate etter den kommersielle gjenreisningen i USA, og Live: The Road var et interessant tidsdokument for den historisk interesserte. Dessverre var det direkte musikalske utbyttet av Live: The Road mer beskjedent.

Ved sammenligning med One For  For The Road fra 1980 dukket det opp  store forskjeller. One For The Road var langt mer metallisk og tung i uttrykket, og materialet ble levert av en tent gruppe på vei opp av en kommersiell bølgedal; USA lå igjen for deres føtter. Da vi syv år senere var fremme ved Live: The Road var situasjonen en annen. Gruppa hadde mer eller mindre mistet grepet på det store publikummet, de hadde signert kontrakt med et plateselskap som det i følge Ray Davies var et mareritt å jobbe med, og medlemmer hadde kommet og gått.

Denne gangen fremstod The Kinks som matlei og middels inspirert. Det ble for så vidt musisert greit gjennom et knippe låter, hovedsakelig fra nyere tid, uten at versjonene var i nærheten av å true de opprinnelige studioversjonene.

Opptakene var hentet fra Merriweather Post Pavilion i Columbia, Maryland og Mann Music Center i Philadelphia, henholdsvis 29. juni og 1. juli 1987. Dermed kan det trekkes en liten linje til Animal Collectives album fra 2009, som ble oppkalt etter konserthallen i Maryland. Nok et bevis på at rockens forgreninger går alle veier.

I tillegg til mange sanger fra de foregående Kinks albumene var det plass til to uutgitte spor. Mest interessant av disse var den studioinnspilte The Road, som åpner albumet. En middels melodi, med en typisk tilbakeskuende Ray Davies tekst, hvor han tenkte tilbake til da de startet opp med å spille blues på kafeer og puber i London. Det var noe vemodig og resignert over sangen, som gjør at jeg vender tilbake til den sangen oftere enn jeg tror. It (I Want It) var den andre nye, en treg og svært forglemmelig sak.

Ellers var det gitt plass til mange av de mest kjente nyere låtene, hvor av noen gjorde seg bedre enn andre. Come Dancing fikk økt tempo fra scenen. Det kledde sangen dårlig, der den humpet i vei, og man fikk følelsen av at The Kinks bare vil komme seg gjennom. Apeman var heller ikke all verden, den må de fått mer ut av ved tidligere anledninger. Etter å ha hørt disse to var det nesten en trøst at de ikke tok for seg andre av de største klassikerne.

Den tunge Destroyer, den hemmelige favoritten Think Visual og vemodige Lost And Found gjorde imidlertid bedre fra seg. Og Dave Davies gjorde en god figur som vokalist på Living On A Thin Line. Eller var det magert.

Live: The Road gjorde ikke stort av seg kommersielt, og det var vel i grunn like greit.

Rating: 5/10