Brinsley Schwarz – Nervous On The Road (United Artists LP, 1972)

1) It’s Been So Long; 2) Happy Doing What We’re Doing; 3) Surrender To The Rhythm; 4) Don’t Lose Your Grip On Love; 5) Nervous On The Road; 6) Feel A Little Funky; 7) I Like It Like That; 8) Brand New You, Brand New Me; 9) Home In My Hand; 10) Why, Why, Why, Why, Why

Selv om Brinsley Schwarz ikke satte hitlistene i brann, opparbeidet de seg med tiden et visst moment. De turnerte sammen med Help Yourself og Ernie Graham, og spilte på Grahams debutalbum. Gruppas rykte vokste og i takt med det fanbasen. I 1973 varmet de opp for ingen ringere enn Paul McCartney og Wings. De kompet også den skotske soulsangeren Frankie Miller på hans debutalbum i 1973. Miller og Brinsley Schwarz passet hverandre som hånd i hanske.

Før de sistnevnte begivenhetene slapp Brinsley Schwarz sitt fjerde album. Nervous On The Road kom ut i september 1972, og fikk god mottagelse blant kritikerne. Så fikk det heller være at gruppa nok en gang ble oversett av det store publikum.

Med Nervous On The Road hadde gruppa endelig nådd helt frem til pubrocken. En lys og vennlig musikk, basert på en cocktail av tidlig sekstitallspop, soul, rock & roll og country; dypt forankret i amerikansk roots-musikk, uten de sedvanlige britiske impulsene fra music hall og folkemusikk. Den særdeles tradisjonsbundne pubrocken stod  i fare for å bli triviell. Mange av pubrockerne var uimotståelige fra scenen, uten å klare å gjenskape magien på plate. Brinsleys mottrekk var først og fremst en løs og elegant traktering av instrumentene, god smak og ikke minst Nick Lowes stadig sterkere låtskriverpenn. Likevel gikk også Brinsley på en og annen blunder, uten at det ødela inntrykket av Nervous On The Road som et godt album.

Der Silver Pistol med noen unntak var et tilbakelent countryrock-album, tok Nervous On The Road opp i seg alle pubrockens inspirasjonskilder. Her var det soulballader og countryknekkere, New Orleans-inspirasjonen var åpenbar og blues hadde også sneket seg inn. Lydbildet var fyldigere, med mer plass til keyboards og saksofon. Hvorvidt dèt skapte en bedre helhet enn på Silver Pistol er jeg usikker på, og jeg holder en knapp på sistnevnte som det beste av de to. Så skal det sies at Silver Pistol passet best på en lat søndag ettermiddag i solen, mens Nervous On The Road var et klart valg da lørdagskvelden seg på og det var på tide å snu kalde.

Ian Gomm bidro med fire spor på Silver Pistol, og tatt plass ved siden av Lowe som gruppas låtskriver. På Nervous var Lowe igjen den dominerende. Denne gangen hadde Gomm bare med en komposisjon, mens Lowe slo til med syv. Gomms ene bidrag var heller ikke albumets høydepunkt. It’s Been So Long var en snau åpningslåt, med røtter i tidlig sekstitallspop. Den hevet seg ikke over det gjennomsnittlige.

Heldigvis var Lowe i god form. Flere av hans bidrag var svært sterke og har blitt stående igjen i  Lowe-katalogen som noe av det bedre han har levert. Surrender To The Rhythm ble en signaturlåt for Brinsley Schwarz, og det var det jammen ikke noe å si på. For en herlig rusler av en popsang! Den husket nydelig frem på hammondorgel, en typisk Lowe tekst om dama som ikke var helt per kasse, og med et herlig løft i melodien. Her fantes flere av de typiske Lowe-vendingene, som skulle prege mange av sangene hans utover i karrieren.

Soulballaden Don’t Loose Your Grip On Love var også en klassiker. En sakte ode til kjærligheten, der soulinspirasjonen var dusjet i et lett countryregn; et klassisk eksempel på countrysoul – vel så god som noe Lowes amerikanske forbilder kunne levert. På tittelsporet, Happy Doing What We’re Doing, og versjonen av Kenner og Toussaints I Like It Like That, var det den typiske New Orleansrytmikken som drev musikken, med salig rock & roll som resultat.

Nervous On The Road var et upretensiøst, lyst og trivelig album, med gode sanger spilt løst og ledig av en sløy gjeng.

Rating: 7,5/10