Blur – Modern Life Is Rubbish (Food cd, 1993)

1) For Tomorrow; 2) Advert; 3) Colin Zeal; 4) Pressure On Julian; 5) Star Shaped; 6) Blue Jeans; 7) Chemical World; 8) Sunday Sunday; 9) Oily Water; 10) Miss America; 11) Villa Rosie; 12) Coping; 13) Turn It Up; 14) Resigned

Blurs debutalbum var en kommersiell suksess, og skulle vært et godt utgangspunkt for videre fremgang. Så ble gruppa tatt av et overraskelses-angrep fra den notorisk utro britiske musikkpressen, som etter noen år med omfavnelse av alt som smakte av baggy og madchester bestemte seg for at nok var nok. Forhåpentligvis skyldes kuvendingen at de impliserte forstod hvor ubegripelig mange middelmådigheter de hadde løftet til himmels. Slikt går selvsagt ikke over tid, for keiseren uten klær blir til slutt avslørt. Rettferdig eller ikke, Blur ble dradd med i dette dragsuget, og utsatt for latterliggjøring og påstander om at de var talentløse etterplaprere på halen av baggybølgen.

Blur hadde da heller ikke hatt mye å forsvare seg med. Leisure var en slapp debut, men de tok tak og foretok en forbløffende gjenfødelse av seg selv. En prosess som skulle forløse alt talent i gruppa og gjøre Blur til et av UKs aller største band på nittitallet.

Via singelen Popscene og albumet Modern Life Is Rubbish ble Blur gjenfødt som et erketypisk britisk band, med inspirasjon både lyrisk og musikalsk fra klassisk britisk rock. The Kinks, Small Faces og The Jam ble ofte nevnt. Det Blur hadde til felles med disse var først og fremst et tekstunivers som kretset rundt livet i Storbrittania. Britiske tradisjoner, traumer og spiss-formuleringer gjennomsyret tekstene, og sammen med inspirasjon fra mod, music hall, klassisk rock og punk fant Blur en egen identitet. Samtidig var det en ny bevegelse i emning; britpopen lurt rundt hjørnet, UK fikk ny optimisme gjennom en ung og populær statsminister i Tony Blair, og landet kunne omsider legge av seg det forferdelige åket etter Thatcher-perioden.

Blurs tok sine første steg inn i britpop og Cool Brittania med Modern Life Is Rubbish. Albumet ble en moderat kommersiell suksess og fikk gode kritikker. Plata regnes som et av de første sentrale britpop-albumene og var et langt steg fremover for gruppa, hvor de konsentrerte uttrykket om et basisk rock sound, tungt dominert av Graham Coxons gitarer, og en ikke ueffen popsensibilitet. Blur fremstod rett og slett som et fint lite rockeband, med egenvekt og karakter.

Modern Life Is Rubbish var også innledningen på et fruktbart samarbeid med produsenten Stephen Street. Han ga gruppa en renskåren lyd, fri for staffasje, og med nok bunn i lyden til at Blur fremstod som et band forankret i klassisk rock og new wave, langt fra både baggy og den florlette C86-bølgen fra midten av åttitallet. Visstnok forsøkte Blur seg på et samarbeid med XTCs Andy Partrdige først, men det ble ikke vellykket og i stedet ble Stephen Street valgt.

Mye å glede seg over på Modern Life Is Rubbish altså, samtidig som det  var vanskelig å bli helt overbevist over helheten. Det var flotte sanger å finne  her, som singelen For Tomorrow, Pressure On Julian, balladen Miss America og noen til. Tekstene til Albarn hadde blitt mye bedre, der han kommenterte det moderne England, livet i suburbia og folks lengten tilbake til gamle dager. Han kledde tekstene opp med humor, ironi og bitterhet, og var mer eller mindre på plass som tekstforfatter på dette tidspunktet.

Likevel var det noe grått over det hele, uten at var helt enkelt å peke konkret på hva som sviktet. Det var vel helst en kombinasjon av noen grå låter og en produksjon som ble likelydende og lite dynamisk. Uansett om Blur bedrev punk, psykedelia eller music hall kom det ut med mye av samme stemning og lyd. Plata hadde også tjent på å være litt kortere. Det hadde vært bedre med 11 låter på førti minutter enn 14 låter på en snau time.

Til tross for innsigelser; Modern Life Is Rubbish hadde kvaliteter og staket ut en vei fremover for både Blur og den britiske rockescenen. Slik sett var plata et viktig album, og et album man bør ha hørt og ha et forhold til, selv om det kom ting fra Blur senere som holdt en helt annen klasse.

Rating: 6,5/10