The Kinks – UK Jive (Mercury LP, 1989)

1) Aggravation; 2) How Do I Get Close; 3) UK Jive; 4) Now And Then; 5) What Are We Doing; 6) Entertainment; 7) War Is Over; 8) Down All The Days (To 1992); 9) Loony Balloon; 10) Dear Margaret

Åttitallsutgivelsene til The Kinks er omstridte, og selv gamle fans ristet til tider på hodet og forlot Kinksskipet. Undertegnede vil for alltid være en forsvarer av disse platene, selv Kinks aldri ga ut plater på åttitallet som kunne måle seg med glansperioden. Det var likevel nok å hente på alle studioalbumene på åttitallet til at de bør høres av og  stå i hylla til den interesserte. Med ett unntak. For da vi kom frem til UK Jive slet selv en entusiast som undertegnede.

UK Jive ble som vanlig spilt inn i Konk Studios i London, mellom desember 1988 og april 1989. I tillegg plukket gruppa frem en innspilling fra 1981, den forglemmelige rockeren Entertainment.

The Kinks hadde turnert mye i 1987 og 1988, og Ray Davies hadde nok behov for en pause, etter at han nærmest kollapset senhøsten 1988. I stedet for et sårt tiltrengt avbrekk bar det i studio. Mercury hadde kun fått salgsfiaskoen Think Visual og det svake livealbumet The Road ut av sin nye signering. Selskapet presset på for et nytt album, og dermed bar det i studio. Uten at Ray Davies hadde med seg et tilstrekkelig godt låtmateriale. I tillegg var lyden av The Kinks temmelig utgått på dato, nå ulmet grungen, engelsk rock hadde fått på seg danseskoa og band som Stone Roses og Happy Mondays var den nye vinen; The Kinks arenarock var håpløst utdatert i 1989. Så skulle tiden riktignok spille på lag med Ray Davies noen år senere, da britpopen slo gjennom. Nye stjerneskudd som Oasis og Blur dyrket Ray Davies og alt som smakte av The Kinks.

UK Jive var ikke helt håpløs, det var tross alt The Kinks, men det var vel langt mellom skålene. Noen spor fortjente likevel omtale. How Do I Get Close? hadde en sterk melodi i bunn og Ray sang godt, selv om arrangementet var en liten katastrofe. Etter det mislykkede tittelsporet, som var et forsøk på rockabilly, lindret balladen Now And Then hjernen. Vakker ballade dette, med en ok pluss melodi. War Is Over var også brukbar; en midttempo, typisk Kinks låt med godkjent løft. Det samme hadde for så vidt Loony Balloon, selv om også man kjente på frustrasjonen over viten om at Ray kunne så mye bedre.

På vinylutgaven var det kun en Dave Davies låt, den avsluttende Dear Margaret. Her fikk fru Thatcher passet sitt påskrevet, bare synd at lillebror hadde glemt å skrive en melodi til den sinte teksten.

Ellers var tekstene stort sett bedre enn selve låtene. Ray hadde sakte, men sikkert rettet blikket hjemover igjen utover åttitallet, etter noen år med amerikanske forhold i fokus. Da han på slutten av åttitallet tok en kikk på det engelske samfunnet var han ikke fornøyd. Det var særlig EF og den kommende unionen som fikk mannen til å steile. Han uttalte at engelsk-menn ikke passet i et fellesmarked, og var temmelig verbal både i intervjuer og på UK Jive, sjekk eksempelvis ut Down All The Days (To 1992). Kanskje britene skulle lyttet til Ray i 1989 og dermed sluppet Brexit-katastrofen tjue år senere?

Rating: 5/10