Brinsley Schwarz – Please Don´t Ever Change (United Artists LP; 1973)

1) Hooked On Love; 2) Why Do We Hurt The One We Love; 3) I Worry (‘Bout You Baby); 4) Don’t Ever Change; 5) Home In My Land; 6) Play That Fast Thing (One More Time); 7) I Won’t Make It Without You; 8) Down In Mexico; 9) Speedoo; 10) The Version (Hypocrite)

På første del av syttitallet var det, som på sekstitallet, viktig å være ofte ute med nytt produkt, for å unngå å bli glemt av publikum og presse. Plateselskaper og management hadde usvikelig tro på en jevn strøm av nye plater, og man skulle være en stor artist om man kunne gi blaffen i denne modellen. Dette må ha vært mye av årsaken til at Brinsley Schwarz rasket sammen det de hadde av materialet og ga det under navnet Please Don’t Ever Change. Her var det radioopptak, livemateriale, noen originaler og coverlåter. Resultatet var blandet kost , hvor enkelte ting holdt god standard og annet var mer forglemmelig; Please Don’t Ever Change endte opp som Brinsley Schwarz  svakeste album.

Tittelen Please Don’t Ever Change pekte til Carole Kings Gerry Goffins låt av samme navn, men kunne også ses på som en hyllest til musikken Brinsley likte best; klassisk pop, soul, rock & roll fra femtitallet og tidlig sekstitall, fra noe som etter hvert begynte å bli lenge siden i en verden der glam rock, prog rock, hard rock og singer/songwriters dominerte .

Selve låten Please Don’t Ever Change skrev Carole King sammen med ektemannen Gerry Goffin da hun var var nitten år gammel, i 1961. Den ble en stor hit for The Crickets, og Beatles spilte den i en av sine sessions for BBC. Den var liten bagatell, og lagt i et florlett arrangement. Snilt vurdert passerte den som sentimental og tilbakeskuende i Lowe og kompanis hender, slemt vurdert snakket vi bulgarsk danseband.

Åpningssporet Hooked On Love var langt bedre. Den var skrevet av Ian Gomm og var en av han beste låter overhodet; herlig, svingende soul og pub rock. Hooked On Love var tett på lyden Brinsley Schwarz la bak Graham Parker da de spilte med han noen år senere.

Nick Lowes bidro med fem sanger av ymse kvalitet. Why Do We Hurt The One We Love var et forsøk på ska/reggae, uten det store resultatet. De to femtitallspastisjene I Worry’ Bout You Baby og Play That Fast Thing (One More Time) var bedre, uten å nå sedvanlig Lowe standard. Typisk materiale som ikke nådde opp på de tidligere albumene. Down In Mexico var en latinsk inspirert bagatell, en sang Nick Lowe antagelig kunne klemt ut mens han sov. Klart best av Lowes bidrag var balladen I Won’t Make It Without You. En erketypisk, Lowesk soulballade av godt hold, med en dråpe femtitall i seg.

Det var synd at Brinsley Schwarz aldri fikk utgitt et livealbum, for Home In My Hand, som var å finne i konsertversjon, klarte å formilde energien gruppa hadde fra scenen. Legger du øret inntil høyttaleren lukter det øl og sur sigarettrøyk av deg før du aner.

Please Don’t Ever Change ble avsluttet med to coverlåter. Speedo ble skrevet av Esther Navarro og utgitt på single med The Cadillacs i 1955. Den hadde de fleste hørt mange ganger før, men det var en uimotståelig doo wop/rock & roll låt, som Brinsley ikke gjorde skam på. Helt til slutt lå en nydelig versjon av Leroy Sibbles The Version (Hypocrite). Sibbles var hovedsanger i  reggaegruppa The Heptones, og de bleke engelskmennene gjorde seg slett ikke bort.

Rating: 6/10