Camper van Beethoven –  El Camino Real (Freeworld records cd, 2014)

1) The Ultimate Solution; 2) It Was Like That When We Got Here; 3) Classy Dames And Able Gents; 4) Camp Pendleton; 5) Dockweiler Beach; 6) Sugartown; 7) I Live In L. A.; 8) Out Like A Lion; 9) Goldbase; 10) Darken Your Door; 11) Grasshopper

Under innspillingen av La Costa Perdida spilte Camper Van Beethoven inn en god del materiale som ble til overs. Gruppa hadde  lyst til å jobbe videre med disse sangene, og satte raskt i gang med innspilling av det som ble tvillingbroren til La Costa Perdida.

El Camino Real ble utgitt halvannet år etter La Costa Perdida. Der forgjengeren tok for seg det nordre California, var det nå det sørlige California sin tur. Hvorvidt det var endret geografi, guttas humør eller andre faktorer som spilte inn skal ikke være sagt, men El Camino Real var et humørfylt og lyst album. Forgjengerens melankoli og tilbakelente sanger var til en stor grad forlatt, og erstattet av en samling kvikke pop sanger, spilte med liv og lyst. Denne gangen var også flere av elementene vi husker fra New Roman Times tilstede, så som prog rock, punk pop og andre herligheter. El Camino Real ble en opptur etter det tunge og smått melodifattige La Costa Perdida.

Det var ingen tvil om hvem som var på farta. Lowerys stemme, de musikalske sprellene og inspirasjonene gruppa hadde benyttet seg opp gjennom årene var fortsatt til stede. Det tok bare litt lenger tid enn vanlig før man la merke til det, da lytteren hadde nok med å synge med. Så skal det legges til at heller ikke El Camino Real var et perfekt album. Det var fortsatt en følelse av at noe av momentet hadde sildret ut mellom fingrene på denne fine gjengen musikere; de var nok best i den første delen av karrieren, mellom 1986 og 1991.

Det hindret ikke at El Camino Real var et trivelig album, med flere herlige sanger. Aller best var den kontante singelen It Was Like That When We Got Here. Det var faktisk ett av deres mest minneverdige øyeblikk noensinne, helt der opp med Take The Skinheads Bowling. Den rasket av gårde på et perfekt riff og call and response sang mellom Lowery og resten av gruppa. I det hele tatt sang Lowery godt. Stemmen hadde fått et drag av patina og slitasje, noe som ga troverdighet til tekstene. Særlig i den triste Sugartown kledde tristessen i vokalen både melodi og tekst, der Lowery sang om den forlatte industribyen Sugartown, hvor det kun var noen få innbyggere igjen, etter at industrien hadde forlatt byen for rimeligere arbeidskraft andre steder.

Darken Your Door var også vellykket; rootsy popmusikk av beste merke. Den skled suverent over i den avsluttende balladen Grasshopper, nok en finfin melodi over et akustisk arrangement. Da var lett å ønske seg et rent countryalbum fra Camper van Beethoven.

Rating: 7/10