Cream – Wheels Of Fire (Polydor 2LP, 1968)

LP 1(studio): 1) White Room; 2) Sitting On Top Of The World; 3) Passing The Time; 4) As You Said; 5) Pressed Rat And Warthog; 6) Politician; 7) Those Were The Days; 8) Born Under A Bad Sign; 9) Deserted Cities Of The Heart ; LP 2 (live): 10) Crossroads; 11) Spoonful; 12) Traintime; 13) Toad

Disraeli Gears kom på markedet først et halvt år etter innspillingene var avsluttet. Cream var godt i gang med oppfølgeren da plata omsider kom ut i november 1967. Innspillingen av  Wheels On Fire ble startet allerede sommeren 1967, i IBC Studios i London, med Felix Pappalardi som produsent. De fire fortsatte jobben i Atlantic Studios i New York i september og oktober 1967 og i januar og februar 1968.

Cream og plateselskapet hadde planlagt å gi ut et dobbeltalbum, hvor  studioinnspillinger skulle mikses med konsertopptak. Det ble gjort opptak av seks konserter i mars 1968, i henholdsvis Fillmore Auditorium og Winterland Ballroom, begge i San Fransisco.

På tross av sitt psykedeliske, fargerike omslag var Disraeli Gears først og fremst et album fylt med nyskapende hard rock. Omslaget på Wheels Of Fire var i samme «bevissthetsutvidende» stil som forgjengeren, selv om det hele ble holdt i svart-hvitt denne gangen. Innholdsmessig var Wheels On Fires studioinnspillinger imidlertid langt mer «ekspansive» og psykedeliske enn låtene på den eminente forgjengeren. Denne gangen var mye av hardrocken kastet på båten, til fordel for intrikate arrangementer, original musisering  og låter med underlige taktskifter og stikk; i det hele tatt var Wheels Of Fire Creams virkelig psykedeliske album. I tillegg var bluesen, som var så godt som fraværende på forgjengeren, så smått tilbake. Av de ni sangene det ble plass til på studioplata, ble det gjort plass til versjoner av Mississippi Sheiks gamle countryblues Sitting On Top Of The World og Albert Kings ferske Born Under A Bad Sign.

Sitting On Top Of The World ble gjort i en sløy versjon, ikke langt unna tempoet i Mississippi Sheiks akustiske original, og basert på Howlin Wolfs arrangement fra hans utgave fra 1957. Her stakk bluespuristen i Eric Clapton seg frem, der de holdt på de klassiske formene, i motsetning til for eksempel Grateful Dead som gjorde en rask, garasjerockende versjon av samme sang på sitt debutalbum året før.

Born Under A Bad Sign, skrevet av Booker T. Jones og William Bell, ble utgitt første gang i mai 1967, som tittelspor på Albert Kings Stax album av samme navn. Clapton gjorde virkelig ikke skam på låten, med sin harde og skarpe gitartone. Jack Bruce viste nok en gang at han behersket det meste som vokalist, og Baker viste at han kunne gjøre alt bak trommene. Born Under A Bad Sign låt fantastisk i Creams hender.

Eric Clapton hadde bidratt på tre sanger på Disreali Gears, men på Wheels On Fire var han ikke å se blant komponistene. Ginger Baker hadde alliert seg med jazzpianisten Mike Taylor. Taylor fikk en tragisk skjebne da han druknet i River Thames i januar 1969, bare 30 år gammel. Han hadde hatt store rusproblemer i flere år. Taylor rakk å lage tre sanger til Wheels On Fire sammen med Baker, og alle ble tatt godt vare av Cream, selv om de kanskje manglet nivået til Jack Bruce og Pete Brown. Jack Bruce sang Passing The Time og Those Were The Days, mens Baker selv resiterte teksten på Pressed Rat And Warth. Passing The Time og Those Were The Days var psykedelisk rock av tiden, hvor inspirasjon fra både den amerikanske vestkysten og hjemlige London, med Pink Floyd og andre forskere innen britisk psykedelia, kunne merkes. Tidvis nærmet utrykket seg proto-progressiv rock.

Jack Bruce og hans faste tekstforfatter Pete Brown stod bak fire sanger. Deres White Room var et av Creams aller største øyeblikk. Som en rocker med psykedeliske vibrasjoner og pop-instinkt var det en perfekt åpning på albumet, og sangen har blitt stående som et av gruppas definitive øyeblikk. Eric Clapton spilte sensasjonelt sterkt på denne, som han egentlig gjorde det på hele plata. Ble han noen gang bedre enn her? As You Said og Deserted Cities Of The Heart fulgte godt opp. Her spredde Cream ut sine vinger, med bruka av cello, bratsj og annet øregodteri, med to psykedelia-klassikere som resultat, langt unna hard rock og blues; Cream kunne være det Cream ville være.

Bruce og Browns siste bidrag var den tunge, sleske Politican som var det nærmeste Wheels On Fire kom Disraeli Gears, med sitt funky, grove hardrock gyng og en sjeldent «løs» Clapton i hovedrollen.

Allerede sommeren 1967 hadde Cream begynt å strekke seg grundig ut på konsertene. Lange improvisasjoner var en viktig del av settet, der gruppa hentet inspirasjon fra jazzens improvisasjonskunst, og da særlig fra frijazzen til Coltrane og andre. I tillegg spilte de høyere enn noen hadde tenkt at det var mulig å spille. Dermed må gruppa ta mye av skylden for både det meningsløst høye lydnivået på mange konserter og for uendelige, rumlende og tomme soli fra mindre begavede musikere, det være seg gitarister, keyboardister, bassister eller trommeslagere. Alle evnet ikke å improvisere som Grateful Dead og Allman Brothers, for å si det pent.

Konsertopptakene åpnet med en sterk (og ikke for lang) versjon av Robert Johnsons Crossroads, før det hele ble dradd ut over 16 minutter med en versjon av Howlin’ Wolfs Spoonful. Her spilte Claptons gitar hovedrollen, og det var et nydelig stykke avantblues fra den unge gitarguden, som maktet å holde interessen hele veien. Langt verre ble det da man snudde platen og ble møtt med Bruce munnspill-improvisasjoner over syv minutter i Traintime, før det gikk helt over styr i den 16 minutter lange Toad, som var Ginger Bakers «glansnummer», med en endeløs trommesolo. Baker var sikkert rockens beste trommeslager i 1968, men den forhindret ikke at Toad var ulidelig kjedelig lytting.

Dermed endte Wheels Of Fire opp med et sterkt studioalbum og et ujevnt konsertalbum.

Wheels Of Fire ble en kommersiell kjempesuksess, og ble det første dobbeltalbumet som solgte til platina. 1. plass i USA og  3. plass i UK var ikke verst.

Rating: 8/10