Blondie – Parallel Lines (Chrysalis LP, 1978)

1) Hanging On The Telephone; 2) One Way Or Another; 3) Picture This; 4) Fade Away And Radiate; 5) Pretty Baby; 6) I Know But I Don’t Know; 7) 11:59; 8) Will Anything Happen?; 9) Sunday Girl; 10) Heart Of Glass; 11) I’m Gonna Love You Too; 12) Just Go Away

At Blondie hadde stort kommersielt potensiale var ikke vanskelig å forstå, og allerede med Plastic Letters og Denis hadde de brukbar fremgang. Det var likevel få som forutså det voldsomme gjennombruddet som kom med Parallel Lines. 20 millioner solgte eksemplarer, en verdenshit med Heart of Glass (nummer 1 både i UK og USA) og flere andre låter som gjorde det godt. Det ble sluppet hele seks singler fra Parallel Lines, som var smekkfullt av hit og fengende poprock.

Det er godt mulig at Blondie hadde fått fremgang uansett, men at produsent Mike Chapman hadde stor betydning var åpenbart. Chapman hadde en helt annen stil og metode enn Richard Gottehrer. Australske Chapman hadde slått seg opp som leverandør av hits i UK, og serverte slagere på rekke og rad opp gjennom syttitallet, sammen med sin faste samarbeidspartner Nicky Chinn. Artister som Sweet, Mud, Suzi Quatro og Smokie var blant deres klienter. Langt fra alt «ChinniChap» levert var gull kunstnerisk sett, men de hadde grepet på det store publikum.

Der Gottehrer hadde vært tilbakelent og avslappet, var Chapman detaljorientert og iherdig. Så pass iherdig at Debbie Harry omtalte mannen som en diktator. Chapman var på sin side ikke imponert over Blondie, som han mente manglet den rette innstillingen. Etter hans syn var de heller ikke mye til musikere. Han jobbet hardt med hvert enkelt av medlemmene, og ga seg ikke før han fikk resultatene han mente var nødvendig. Det var da heller ikke vanskelig å høre. Parallel Lines var et formidabelt popalbum, med sterke, fengende sanger, godt spilt og produsert; Blondie låt som en million dollar. Plateselskapet spilte også (om mulig) enda mer på Debbie Harrys slående utseende, sjekk det omslaget! Hvem var sjefen og den kuleste dama, der hun poserte i hvit kjole foran fem karer, som åpenbart spilte annenfiolin.

Med utgangspunkt i og rammet inn av «ren» popmusikk, kastet Chapman og Blondie alt mulig inn i miksen. Parallel Lines inneholdt disco, new wave pop, kunst pop, girl group og rock. Veien var lang fra den kontante rocken i One Way Way Or Another til dansegulvets Heart Of Glass. Den salige blandingen ble holdt sammen av fantastisk låtmateriale, en effektiv «rett i øre» og samtidig nyansert produksjon, og ikke minst Harrys vokal. Hun hadde utvidet sin vokale palett, der hun både hvisket sensuelt og dro til i sinte skrik. Hun hadde også sin suverene evne til iscenesettelse i behold, der hun varierte fra å være slem stalker i One Way Or Another, til forelsket lengtende i Hangin’ on The Telephone og Picture This, og barskt avvisende i Just Go Away. Det låt aldri anstrengt eller kalkulert, selv om det sikkert var det. Det var lett tilgjengelig og gjenkjennelig, men aldri trivielt eller klisjépreget.

Parallel Lines hadde den suverent sterkeste samlingen sanger Blondie hadde hatt fingrene i så langt. Hanging On The Telephone, One Way Or Another, Picture This, Heart Of Glass, Sunday Girl og Will Anything Happen skrev seg alle inn i pophistorien, og de øvrige sporene var ikke stort dårligere, med et mulig unntak for versjonen av Buddy Hollys I’m Gonna Love You Too, som de ikke fikk så mye ut av.

Blondie komponerte ni av platas tolv sanger selv. I tillegg til Holly-låten fikk Jack Lee med to sanger. Han skrev både Hanging On The Telephone og Will Anything Happen. Den førstnevnte hadde Lee spilt inn i 1976, med sitt eget band The Nerves, uten at noen utover de som var spesielt opptatt av powerpop fikk det med seg. The Nerves var et semi-legendarisk band, som bestod Peter Case og Paul Collins i tillegg til Lee. Det ble aldri sving over de kommersielle sakene for The Nerves, og Peter Case gikk videre til Plimsouls og senere en solokarriere. Collins startet det fenomenale powerpoporkesteret The Beat i 1979. Lee klarte seg nok godt på inntektene fra de to sangene på Parallel Lines. Senere skrev han også Come Back And Stay, som Paul Young fikk en stor hit med på åttitallet. Blondie tok Lees to låter og forvandlet dem fra typisk powerpop til kraftfull, superfengende poprock. Chapman og Harry fikk frem alt i disse låtene, som satt i sikringsboksen hos lytteren før man hadde hørt dem ferdig første gangen.

Sangen som skulle løfte Blondie kommersielt til himmels var også deres mest kontroversielle øyeblikk. Heart of Glass var nesten ren disco og et soleklart brudd med gruppas røtter og hvordan de fremstod på de to første platene. Dèt fikk selvsagt «rettroende» rockfans til å se rødt. Det var ingenting punkere, nyveivere og powerpopfans hatet mer enn disco, og de følte Blondie hadde sviktet grovt. Dem om det; Heart Of Glass var et stykke kjøttfull og futuristisk dansepop, hvor Roland trommemaskiner og synthesizere ble spedd ut med groovy «ekte» trommespill fra Clem Burke. Det ga låten et tungt sving, som mye annen disco ikke hadde. Harrys vokal var også viktig, der hun sang som om hun var av nettopp glass; distansert og mekanisk.

Heart Of Glass het opprinnelig Once I Had A Love (Aka The Disco Song) og var en sang gruppa hadde rotet med siden 1975. Chapman tok tak i den smått anonyme ruslerockeren og skapte et kommersielt monster.

Parallel Lines var et varig album, på tross av et knippe sanger som ble spilt til døde på radio og diskotek. Plata inneholdt flere «deep cuts» som holdt spenningen vedlike lenge, selv etter at interessen for hitene hadde avtatt. For hver av hitsinglene var det en Just Go Away (barks new wave-rock), en I Know But I Don’t Know (mystisk, gyngende powerpop) eller en Fade Away And Radiate (futuristisk balladepop med innslag  av Berlin). Særlig sistnevnte var en perle, og noe av et nøkkelspor, som bandt sammen den perfekte side 1.

Rating: 9/10