Candlemass – Live (Music For Nations cd, 1989)

1) The Well Of Souls; 2) Dark Are The Veils Of Death; 3) Bewitched; 4) Solitude; 5) Dark Reflections; 6) Under The Oak; 7) Demon’s Gate; 8) The Bells Of Acheron; 9) Through The Infinitive Halls Of Death; 10) Samarithan; 11) Mirror, Mirror; 12) At The Gallows End; 13) The Sorcerer’s Pledge

Det var et lykketreff at det ble utgitt et skikkelig konsertopptak med den mest klassiske utgaven av Candlemass. Live ble tatt opp på Fryshuset i Stockholm 9. juni 1990, og gitt ut på cd i oktober samme år. Besetningen var den samme som på de tre foregående platene, med Marcolin på vokal, Edling på bass, Lindh på trommer og Johansson og Björkman på gitarer.

Om Live legges til grunn må Candlemass ha vært en voldsom opplevelse fra scenen på denne tiden. Opptaket var heldigvis av god kvalitet, og fikk frem lyden av gruppa i fullt monn. Det låt tungt og fett, og råere enn på studioinnspillingene, men likevel med god plass til nyanser og detaljer. Bandet var samspilt og drivende, og ga sitt klassiske materiale solide gjennomkjøringer. Messiah Marcolin viste at stemmen holdt godt fra scenen, der han var den udiskutable herre over det som utspant seg. Han var også en smule lettere å lytte til på konsertopptaket enn på studioplatene. Hvorvidt det var mangel på pust eller kun et forsøk på å holde på stemmen som gjorde at han unngikk de mest opera-aktige utskeielsene vites ikke, men den litt mer beherskede vokalen kledde de energiske versjonene. Marcolin unngikk også den mest enerverende pludringen mellom sangene, ut over å be publikum om å klappe og vise hender med visse mellomrom. Så var det snodig at han holdt seg til engelsk da han snakket til publikum. De var da svensker i Sverige?

Selv om det låt råere av Candlemass fra scenen, holdt de seg stort sett tro mot de originale arrangementene. Det betød melodiøse, blytunge låter i sakte fart, med en og annen avstikker i høyere tempo, enten det var i stikk, refreng eller mellomspill. Gruppa hadde rukket å bygge opp en forbløffende sterk rekke låter i løpet av de fire foregående årene. Det ene høydepunktet ble svidd av etter det andre, og albumet spilte mer eller mindre som en Candlemass greatest hits. De sytti minuttene det varte var fri for blundere og svake øyeblikk.

Både vokalist Marcolin og de fire musikerne gjorde godt fra seg, men de var ikke til å unngå at man ble mest fokusert på og imponert av de to gitaristene. Særlig Lars Johanssons solospill var av høyeste klasse.

Med platas nennsomme utvalg låter og gode lydkvalitet kan det være fristende å anbefale de som snuser på Candlemass for første gang å begynne med Live. Likevel er det nok best å starte med studioalbumene, da versjonene der tross alt var noe mer forseggjort. For fans av gruppa var Live obligatorisk.

Rating: 7,5/10