Cream – Royal Albert Hall London May 2-3-5-6, 2005 (Reprise 2cd, 2005)

CD1: 1) I’m So Glad; 2) Spoonful; 3) Outside Woman Blues; 4) Pressed Rat & Warthog; 5) Sleepy Time Time; 6) N.S.U.; 7) Badge; 8) Politician; 9) Sweet Wine; 10) Rollin’ And Tumblin’; 11) Stormy Monday; 12) Deserted Cities Of The Heart; CD2: 1) Born Under A Bad Sign; 2) We’re Going Wrong; 3) Crossroads; 4) White Room; 5) Toad; 6) Sunshine Of Your Love

Det unngåelige comebacket skulle «ramme» også Cream, som 37 år etter at medlemmene gikk hvert til sitt, bestemte seg for at det var på tide å spille sammen igjen. Eneste gangen de hadde spilt sammen siden sekstitallet var i forbindelse med innlemmingen av Cream i Rock & Roll hall Of Fame i 1993. Tiden leger alle sår heter det som kjent, men at disse tre skulle finne sammen igjen utenom den forventede settingen i 1993 var overraskende. For Claptons del var det i hvert fall ikke snakk om et behov for penger. De to andre hadde muligens behov i den retningen, i større grad enn mangemillionæren Clapton. Jack Bruce, Ginger Baker og Eric Clapton fant i hvert fall sammen igjen, og gjorde noen konserter i Royal Albert Hall i London på våren 2005. Høsten samme året fulgte de opp med noen konserter i Madison Square Garden i New York. Dermed var begge gruppas store markeder dekket, Cream var enorme både i hjemlandet og i USA på slutten av sekstitallet.

Selv om man kan innbille seg at tall bare er et nummer, var det åpenbart at tidens tann hadde gnagd også på de tre karene i Cream. Baker var blitt 65, Clapton 60 og Bruce 62 år. Så hadde denne alderen nesten blitt den nye normalen for rockartister utover totusentallet. De var likevel ingen ungkalver lengre, og det satte et visst preg på begivenhetene. Den kvasse, hissige energien de utesket på sekstitallet var ikke lenger tilstede, og tilbake stod tre godt voksne og høyst kompetente musikere; mondent var muligens det rette begrepet. Dermed ble den i bunn og grunn dypt tradisjonsbundne bluesrocken til Cream seig og triviell, uten den nødvendige futten som deres klassiske materiale hadde fortjent. Krise låt det selvsagt ikke, til det var disse tre alt for profesjonelle og erfarne, men det var ett godt hakk ned fra glansdagene.

Jack Bruce og Ginger Baker hadde ikke mistet det musikalske grepet, der de var både rytmeseksjon og solister samtidig, med særpreget og lett gjenkjennelig spill.Clapton hadde mistet en del av flammen i spillet sitt, men det var fortsatt en fornøyelse å høre tonen hans. Vokalen var det verre med. Bakers værbitte fremføring av Pressed Rat & Warthog var riktignok sjarmerende, men Jack Bruce stemme hadde alvorlige begrensninger. Han mer eller mindre bjeffet ut vokalen på slitt gammelmanns vis. Det var langt fra den formidable vokalisten han var på seksti- og syttitallet. Også Clapton hadde redusert stemmekraft og rekkevidde, uten at det var like påtagelig som hos Bruce.

Selve låtutvalget var heller ikke helt tilfredsstillende. Hvor var I Feel Free, Tales Of Brave Ulysses og Strange Brew, for å nevne tre sanger det hadde vært morsomt å høre igjen?

Det var garantert underholdende å være tilstede på disse konsertene. Da ville nok den gode nostalgiske følelsen bre seg i gamle kropper. For det var tydelig at de tre koste seg på scenen, og hadde en velfortjent tidsreise tilbake til unge år.

Rating: 5,5/10