Blur – All the People: Blur Live at Hyde Park 02 July 2009 (Parlophone 2cd, 2009) 

1) She’s So High; 2) Girls And Boys; 3) Tracy Jacks; 4) There’s No Other Way; 5) Jubilee; 6) Badhead; 7) Beetle­bum; 8) Out Of Time; 9) Trimm Trabb; 10) Coffee And TV; 11) Tender; 12) Country House; 13) Oily Water; 14) Chemical World; 15) Sunday Sunday; 16) Parklife; 17) End Of A Century; 18) To The End; 19) This Is A Low; 20) Popscene; 21) Advert; 22) Song 2; 23) Death Of A Party; 24) For Tomorrow; 25) The Universal

Etter utgivelsen av Think Tank dro Blur på turne, uten Graham Coxon. Gruppe hyret Simon Tong (ex-Verve) som erstatter. Etter turneen ble det stille, selv om ryktene gikk om både Coxons retur og ny musikk. I praksis skjedde det imidlertid ingenting, utover at de prøvde seg på noen innspillinger i 2005, som ikke ga resultat i form av utgivelser.

Fansen smilte derfor bredt da Blur i desember 2008 annonserte en turne sommeren 2009, med konserter i blant annet Hyde Park og på Glastonbury festivalen. Originalbesetningen skulle spille sammen igjen og alt var fryd og gammen. Comebacket ble melket med en karriereoppsummerende dobbelt cd, Midlife: A Beginners Guide To Blur.

I årene siden Think Tank hadde Damon Albarn gjort suksess med Gorillaz og The Good The Bad And The Queen, mens Coxon hadde laget flere soloalbum. Da Blur satte sammen setlisten for konsertene var det imidlertid ikke plass til soloprosjekter og annet. Her skulle det bys opp til fest av den nostalgiske sorten. Cool Brittania cirka 1995 skulle feires. Det skulle mimres samme med briter på samme alder som gruppa. Det var stort fokus på materialet fra Britpopens glansdager, med åtte sanger fra Parklife, fem fra Modern Life Is Rubbish, to fra Leisure og to fra The Great Escape. «Blur», 13 og Think Tank var kun representert med hitsinglene. Den smale representasjonen av The Great Escape skyldtes Albarns anstrengte forholdet til plata, uten at det var så lett å forstå problemene han hadde med den.

Det var enorm stemning på konserten i Hyde Park 2. juli, med flott vær, voldsomt med tilskuere og et Blur som leverte den ene hitlåten etter den andre. Snakk om at de fortapte sønnene vendte hjem igjen! Så var det synd å si at livealbumet ble spesielt godt. Blur spilte for så vidt greit nok, faktisk med inspirasjon og tyngde, men de  fremstod likevel ikke som verdens beste liveband. Med noen unntak ble sangene lagt tett opp til studioversjonene, uten at jeg med hånden på hjertet kan si at det var noe som overgikk originalene. Albarn var ikke på topp, og fremstod litt kortpustet og hes. Det trakk litt ned her og der, selv om det ikke var et stort problem. Verre var det med lyden. Det var en ubalanse i lydbildet, der gitarene var for dominerende og trommene låt slamrende unaturlig. Dermed ble opplevelsen hjemme i stua begrenset, og plata egnet seg ikke godt til gjentatt lytting. Vil jeg høre Blurs hits tar jeg heller frem en samleplate. Det er synd at det ble slik, for konserten må åpenbart ha vært en stor begivenhet. Plata endte mest av alt opp som en interessant historisk dokumentasjon av Blurs publikumstekke og som en suvenir for de som var tilstede.

Blurs konsert dagen etter ble også utgitt på cd, med samme sanger som 2 juli 2009.

Rating: 5,5/10