Marvin Gaye – That Stubborn Kinda Fella (Tamla Records LP, 1963)

1) Stubborn Kind Of Fellow; 2) Pride And Joy; 3) Hitch Hike; 4) Got To Get My Hands On Some Lovin’; 5) Wherever I Lay My Hat; 6) Soldier’s Plea; 7) It Hurt Me Too; 8) Taking My Time; 9) Hello There Angel; 10) I’m Yours, You’re Mine

Både Marvin Gaye og Tamla slet med å finne oppskriften som skulle til for å nå det store publikummet. Hverken Gayes debutalbum eller andre forsøk fra artister som The Miracles og Mary Wells, hadde særlig kommersiell suksess, til tross for at artistene åpenbart var svært talentfulle. Så løsnet det omsider med The Marvelettes singel Mr Postman, som satte standarden for Tamla Motown; snappy melodier, energisk musisering og vakre unge mennesker. Lyspæra over skolten til Berry Gordy hadde slått seg på for fullt, og den skinte gjennom hele sekstitallet.

Marvin Gaye lot seg overtale til å satse på samme stil, og det ga raskt resultater. Han komponerte sammen med William «Mickey» Stevenson, og de to stod bak sangene som tok Marvin inn på listene i 1962. Først i juli, med den fenomenale Stubborn Kinda Of Fellow, som gikk til 48. plass på poplistene og topp 10 på R&B-listene. Det var en klassiker, med herlig sving, flott arrangement og ikke minst en Gaye som hadde vekket til live damemagneten og hingsten i seg; han sang med kledelig, småkåt rasp. Til å kore hadde han ingen ringere enn The Vandellas, som selv skulle bli store stjerner, med Martha Reeves i spissen. I desember 1962 var det klart for neste hit, da Hitch Hike nådde 30. plass på pop listene og 12. plass på R&B. Hitch Hike var også en tidlig Motown-klassiker, med en røff beat, som skapte en av utallige «dance-crazes», etter at Gaye fremførte denne på TV i jula 1962. Lou Reed innrømte at han baserte There She Goes Again på Hitch Hike. Ingen dårlig ide!

En foreløpig topp ble nådd i april 1963, da Pride & Joy nådde topp 10 på pop listene og  2. plass på R&B. Også Pride & Joy var en fest av en låt, som solgte nesten en million eksemplarer. De tre singlene fikk The Beatles, The Rolling Stones og The High Numbers (som senere ble til The Who) til å lytte nøye, og sågar gjøre sine versjoner.

Alle de tre slagerne var med på det korte albumet (spilletid 25 minutter) That Stubborn Kinda Fella. Det var også den mislykkede singelen Soldier’s Plea, som sank som en stein våren 1962. That Stubborn Kinda Fella var et typisk album fra det tidlig sekstitallet, hvor langspillere som regel var en oppsamling av singler, plusset på med noen få ekstra innspillinger. I 1963 var det vel nesten bare The Beatles som lagde album som album. Likevel var det mer enn tre vasse singler å hente på Gayes. It Hurt Me Too var en ruglete, lett bluesy sak med en uvanlig snerrende Gaye i front. Wherever I Lay My Hat var en klokkeklar klassiker. Sangen ble godt kjent også utenfor soul-entusiastenes rekker da Paul Young fikk en stor hit med den på åttitallet. Den hadde en nydelig melodi, hvor Marvin brisket seg som rundbrenneren som aldri slo seg til ro.

Det korte albumet var en løssluppen fest, med fokus på soul, R&B, store refrenger og god stemning. Marvin Gaye hørtes ut som om han trivdes som fisken i vannet, selv om han etter sigende ikke var fornøyd med å løpe etter listeplasseringer. Albumet ble ingen storselger. Det var singler som solgte plater for Marvin Gaye, enn så lenge.

Rating: 7/10