Blondie – Eat To The Beat (Chrysalis LP, 1979)

1) Dreaming; 2) The Hardest Part; 3) Union City Blue; 4) Shayla; 5) Eat To The Beat; 6) Accidents Never Happen; 7) Die Young Stay Pretty; 8) Slow Motion; 9) Atomic; 10) Sound-A-Sleep; 11) Victor; 12) Living In The Real World

Selv om Eat To The Beat ikke var helt av samme kaliber som Parallel Lines, var det en svært god LP, som også gjorde vei i vellinga kommersielt sett. Eat To The Beat ble utgitt kun tretten måneder etter det store gjennombruddet, og det drøye året mellom album nummer tre og fire hadde vært hektisk. Produsent Mike Chapman ga senere uttrykk for en viss slitasje hos både gruppa og seg selv under innspillingene, der høyt arbeidspress, mye festing og ikke minst et tiltakende rusmisbruk slet på de involverte.

Likevel var det en selvsikker gjeng som lagde Eat To The Beat. De hadde bevist at de var fullblods popstjerner av verdensformat, og den selvsikkerheten det gav tok de med seg i studio. De hadde også denne gangen flere klassiske poplåter i ermet. Som på forgjengeren var de innom mange stilarter i løpet av platas tolv sanger, uten at resultatet ble plagsomt sprikende. Det skal Chapman ha en god del av æren for, der han pakket inn albumet i en tidstypisk, enhetlig lyd, som bidro til at resultatet var like mye et album som en samling enkeltlåter.

Lyden av Blondie var en smule skarpere og tyngre denne gangen, med et visst «corporate shine». Det kledde den utilslørt kommersielle popmusikken utmerket. Eat To The Beat var en gitar/keyboard plate, men låt moderne, nesten futuristisk, og slik den ut også, med Harry tittende sårbar og samtidig arrogant mot deg fra omslaget, sammen med kjæresten Chris Stein og et medlem til.

Denne gangen hadde medlemmene komponert alle sangene selv. Det meste var fordelt mellom Harry, Stein og Destri, men det var også bidrag fra Nigel Harrison. Harrison hadde overtatt bassen allerede på Parallell Lines og var nå fullverdig medlem i Blondie.

De aller beste sangene på Eat To Beat var de tre «popsymfoniene» Dreaming, Union City Blue og Slow Motion. Her ble sekstitallspop mikset med moderne poprock og en utsøkt sans for melodi. De tre sangene var klassikere av høyeste kaliber, med den beste popens kombinasjon av umiddelbarhet og slitestyrke. Dreaming var både åpningsspor og den første singelen fra albumet, og gjorde uutslettelig inntrykk på den seksten år gamle utgaven av undertegnede. Dreaming var pop på høyoktan; stor og skinnende muskuløs. Union City Blue var enda bedre. Den var en hyllest til Harrys hjemsted New Jersey, satt til klassisk poprock, der synth, cymbaler og gitarløp gikk opp i en høyere enhet bak Harry, som leverte en av sine beste vokalprestasjoner. Var det Blondies aller beste låt?

Både Dreaming og Union Citu Blue ble sluppet på singel, og det burde jammen Slow Motion også ha blitt. Av en eller annen grunn ble den vraket som singel til fordel for Bowiefunken i The Hardest Part, som isolert sett ikke var en dårlig låt, men den manglet Slow Motions sjarm.

Blondies vandring mellom sjangere var stort sett vellykket. Ett unntak var Victor, en hysterisk rocker uten melodi og med en Harry som for en gang skyld ikke lyktes med å være særlig troverdig. Den lille blunderen ble fort glemt i godteposen som var Eat To The Beat. Her var det mye moro! Atomic var en vellykket discoflørt og en verdig oppfølger til Heart Of Glass, selv om den ikke hadde helt samme kraften. Tittelsporet og Living In The Real World var rett frem rock & roll, med et stenk av garasje. Die Young Stay Pretty kom ut som et vellykket stykke hvitmanns popreggae. Shayla og Sound-A-Sleep la seg i melankolsk balladelandskap. Sound-A-Sleep var smått anonym og ble aldri mer enn grei. Shayla derimot, var et drusepent stykke pop til å smelte hjerter med.

Eat To The Beat ble en ny suksess for Blondie, både kommersielt og blant kritikere, uten helt å slå like hardt som forgjengeren. Spesielt i USA var suksessen noe mindre, med 17. plass som bestenotering. I UK ga imidlertid publikum seg hen til Blondie, og sendte albumet til toppen av listene. De fikk også pene hits med Dreaming, Atomic og Union City Blue hos britene.

I USA ble det ingen singelhits fra Eat To The Beat, merkelig nok. Blondie slo imidlertid tilbake allerede i februar 1980, med Call Me, som gikk til førsteplass både i USA og UK, i tillegg til gode plasseringer i en rekke andre land. Call Me ble laget til filmen American Gigolo, og skrevet av Debbie Harry sammen med Giorgio Moroder. Moroder produserte også denne ørekileren.

Rating: 8/10