Candlemass – Chapter VI (Music For Nations cd, 1992)

1) Dying Illusion; 2) Julie Laughs No More; 3) Where The Runes Still Speak; 4) Ebony Throne; 5) Temple Of The Dead; 6) Aftermath; 7) Black Eyes; 8) End Of Pain

Chapter VI ble både en ny start og en avslutning for Edling og co. Det var første album siden debuten uten vokalist Marcolin og samtidig det siste albumet før Candlemass gikk i (midlertidig) oppløsning. Albumet ble en salgsmessig skuffelse, og ble heller ikke like godt mottatt av kjernepublikummet. Dermed sa gruppa takk for seg i 1994, etter at turneen for å følge opp Chapter VI var avsluttet. De rakk å gi ut den underlige EPen Candlemass Sjunger Sigge Fürst, med fire versjoner av den folkekjære radioverten og skuespillerens sanger. Dèt låt ikke bra, men det var synd at besetningen som spilte inn Chapter VI kun gjorde et album sammen; de var på sporet av storhet også denne gangen, selv om plata endte opp som en ujevn affære.

Med unntak av Marcolin var besetningen den samme som på de tre forgjengerne. Tomas Vikström ble hentet inn som ny vokalist, og han var en annen type enn Marcolin. De to hadde det teatralske til felles, men Vikström var mindre manisk i de høyere tonene, og hadde vel strengt tatt bedre vokal kontroll enn Marcolin, uten å ha samme demoniske kraft. Vikström var mer av en klassisk heavy metal-sanger, med større helning mot powermetal enn mot doom. Han kunne minne om Tony Martin, men hadde mer krutt i pipene enn Sabbath-vokalisten.

Hvorvidt Edling tilpasset låtene til Vikström eller Vikström ble valgt fordi han passet Edlings visjon for Chapter VI vites ikke, men det musikalske uttrykket lå tettere på tradisjonell heavy metal og power metal enn tidligere, selv om det fortsatt var spor av doom å finne. Dermed mistet Candlemass noe av profilen som de tøffeste gutta i doomklassen. Det var likevel en fornuftig fornyelse, da det var vanskelig å se at gruppa kunne fått så mye mer ut at oppskriften som ble brukt på den første kvartetten album.

Edlings evne til å komponere fengende metal var fortsatt i behold, selv om han la seg tettere på tradisjonelle strukturer denne gangen. Deler av materialet ble riktignok litt anonymt, men helheten ble reddet av noen store høydepunkter og det faktum at Candlemass var en fet metalmaskin, med effektivt rifforama og solospill fra gitaristene Larsson og Björkman. Produksjonen var glassklar, men også en smule anemisk i sin digitale perfeksjon. Trommene låt tidvis stivt og syntetisk, og uttrykket hadde hatt godt av en mer organisk «jording», uten at det var en avgjørende innvending.

På Chapter VI var det flittig bruk av synthesizere og keyboards, noe som fungerte overraskende bra. Det tunge draget av keyboards var med på å løfte plata to store høydepunkter, der særlig den nesten ni minutter lange Where The Runes Still Speak var mektig, og faktisk et av gruppas største øyeblikk så langt. Det andre store høydepunktet, Temple Of The Dead, lå i samme musikalske univers, dog med større spennvidde i uttrykket, med veksling mellom doom, heavy metal og akustiske løp, som Sabbath i sine glansdager. På Black Eyes hadde de kommet opp med et voldsomt rifforama, som rev i sjel og sinn, på tross av en hjelpeløs tekst (The poisonous smell of her sexuality?)

Rating: 7/10