Blind Faith – Blind Faith (Polydor LP, 1969)

1) Had To Cry Today; 2) Can’t Find My Way Home; 3) Well All Right; 4) Presence Of The Lord; 5) Sea Of Joy; 6) Do What You Like

I august 1969 slapp supergruppa Blind Faith sitt eneste album. Plata ble det tatt imot med gode kritikker og stort salg. «Blind Faith» gikk til førsteplass i både UK, USA og Canada. Det var virkelig andre tider! Femti år senere var det var det Alan Walker, Imagine Dragons og Unge Ferrari som topper listene, i Norge, vel og merke. Hvordan kom vi hit?

At «Blind Faith» ble en stor suksess var forventet og en tilnærmet selvfølgelighet. Forventingene til Stevie Winwood, Eric Clapton, Ginger Baker og Ric Grech var store. Clapton og Baker kom fra Cream, som var en av de største rockegruppene i verden i 1968. Winwood hadde slått gjennom 17 år gammel i Spencer Davis Group, med sin oppsiktsvekkende blue eyed soul-stemme, før han gikk videre til Traffic. Ric Grech hadde bidratt på sterke album med Family.

Da Cream sa takk for seg i november 1968 og Traffic samtidig tok pause på ubestemt tid, slo Winwood og Clapton seg sammen. I løpet av vinteren 1969 fikk de to med seg Baker, og i mai var også Grech på plass. Blind Faiths eneste album ble spilt inn våren 1969 i London, med Jimmy Miller som produsent. Amerikaneren Miller hadde jobbet med Winwood i Traffic. Han hadde også produsert Spooky Tooth, og ikke minst The Rolling Stones Beggars Banquet. Han skulle også produsere Sticky Fingers, Exile On Main St. og Goats Head Soup for Stones.

Innspillingene ble tidvis brutt opp av konserter. Blind Faith spilte blant annet en gratiskonsert i Hyde Park i London i juni 1969, foran 100 000 tilskuere. Etter sigende var ikke konserten all verden. Spesielt Clapton ble frustrert over mangelen på eget materiale fra gruppa, noe som medførte at de fylte på med sanger fra tidligere bravader i Cream og Traffic.

Det var synd at det ble kun et album på Blind Faith. Stevie Winwood og Eric Clapton trivdes åpenbart sammen, og de to skulle spille sammen igjen ved flere anledninger opp gjennom årene. Begge hadde sansen for svart musikk, både blues, soul og jazz, og hadde evnen til å gjøre inspirasjonskildene om til egne uttrykk. «Blind Faith» var et godt bevis på det. Musikken var en sober kombinasjon av hva Traffic og Cream hadde bedrevet. Creams kraftfulle bluesrock ble kombinert med Traffics smule folk-rock og psykedelia. Claptons søken etter jordnær, sjelfull musikk uten for store fakter hadde blitt tent av blant annet The Bands to første album. Denne lengselen delte han med sin gode venn George Harrison, som hadde ønsket at The Beatles Let It Be skulle gå samme retning.

«Blind Faith» bestod av seks sanger, hvorav Winwood skrev tre, Clapton en og Baker en. I tillegg kom en versjon av Buddy Hollys Well Alright.

Dessverre var Bakers bidrag, Do What You Like, lite annet enn en langstrakt jam. Med sine femten minutter satt den lytterens tålmodighet på prøve, selv om den inneholdt interessante og hektende vendinger fra fire ypperlige musikere. Trommesoloer er nesten per definisjon en prøvelse, og var det også denne gangen.  Om «Blind Faith» hadde byttet ut Do What You Like med noen originale, gjennomarbeidede komposisjoner, hadde albumet vært en klassiker.

Albumet åpnet med den nesten ni minutter lange Had To Cry Today. Selv om den var skrevet av Winwood, var komposisjonen det nærmeste Blind Faith kom Cream; en barsk soulrocker, med spill i toppklasse av Clapton i de lange instrumentalpartiene, og sedvanlig sjelfull sang av Winwood. Blind Faith hadde en løs eleganse og smidighet som løftet sangen til himmels.

Også Winwoods Can’t Find My Way Home var en klassiker. Her var Blind Faith langt inne i folk-psykedelia, med akustiske instrumenter bak en sår Winwood, som sang en tekst om å føle seg ensom og forlatt. Det var en mørk tekst, som passet den tungsindige Michael Gira som hånd i hanske, da Swans gjorde en versjon av den på The Burning World i 1989. En lang rekke andre artister har også gjort sine versjoner, blant annet Big Bang (på konsertalbumet Radio Radio TV Sleep), Bonnnie Bramlett, Gilberto Gil, Yvonne Elliman og Joe Cocker.

Well All Right var opprinnelig å finne som b-side på Buddy Hollys single Heartbeat fra 1958. Blind Faith gjorde den i en huskende, jazzy versjon, med en lang avsluttende pianosolo fra Winwoood.

Presence Of The Lord var en av de første sangene Eric Clapton komponerte alene. Presence Of The Lord var en sterk og personlig sang. Han overlot likevel til Winwood å synge den. Det ble kanskje for nært det hele? Clapton hadde sitt å stri med på denne tiden. Han hadde usunne vaner på rusfronten og var hodestups forelsket i Patti Boyd, kona til bestekompisen George Harrison. Teksten var rørende og bibelsk i anslaget, noe som ble forsterket av arrangementets smak av fuktig jord og kirkerom. Den kunne passet inn på nettopp The Bands tidlige album, om ikke det var for det urfunky riifforama Blind Faith hev inn midtveis, før Winwood tok det hele ned igjen. Så kan man spekulere om ikke linjen » I have finally found a place to live» først og fremst pekte mot at Calpton omsider hadde kjøpt seg en skikkelig bolig.

Sea Of Joy var også en sterk komposisjon av Winwood. Den lå i samme musikalske lende som Can’t Find My Way Home, og i likhet med sistnevnte hadde den en temmelig mørk tekst, den jublende tittelen til tross. Sea Of Joy ble krydret med Rec Grechs fiolinspill, som holdt sangen godt plantet i folkterreng. Og som den gutten kunne synge!

Omslaget har vært notorisk siden det kom ut. Et fotografi av en elleve år gammel jente i bar overkropp holdende et romskip i hånden. I følge kunstneren, Bob Seidemann, skulle det symbolisere det uskyldige mot det teknologisk materielle. Det var muligens intensjonen, men sublimt var det ikke; noen vil si ufyselig. Amerikanerne lagde selvsagt et annet omslag, og denne gangen var det mulig å forstå gjengen over dammen.

Blind Faith ble et kort eventyr. Allerede i oktober 1969 sa de takk for seg. Stevie Winwood gikk tilbake til Traffic, etter å ha påbegynt et soloalbum som endte opp som Traffics John Barleycome Must Die. Ginger Baker etablerte sitt Air Force. Ric Greich fulgte etter inn i Traffic. Clapton dro på turne med Delaney & Bramlett og koste seg med soul og blues, før Derek & The Dominos og solokarriere stod for døren.

Rating: 7,5/10