Blur – Parklive (Parlophone 2cd, 2012)

CD 1: 1) Girls & Boys; 2) London Loves; 3) Tracy Jacks; 4) Jubilee; 5) Beetlebum; 6) Coffee & TV; 7) Out Of Time; 8) Young And Lovely; 9) Trimm Trabb, 10) Caramel; 11) Sunday Sunday; 12) Country House; 13) Parklife (med Phil Daniels)CD 2: 1) Colin Zeal; 2) Popscene; 3) Advert; 4) Song 2; 5) No Distance Left To Run; 6) Tender; 7) This Is A Low; 8) Sing; 9) Under The Westway / Intermission; 10) End Of A Century; 11) For Tomorrow; 12) The Universal

Det var mye rykter, uttalelser og sågar noen forsøk på nye innspillinger fra Blurleieren i de første årene på 2010-tallet, men det materialiserte seg lite ny musikk. Gruppa slapp riktignok en singel sommeren 2012, men det ble det hele. Blur hadde forsøkt å spille inn et nytt album, men det fislet ut i ingenting. Det var lett å tenke at Albarns hadde tankene andre steder. Han hadde fått flere bein å stå på, blant annet med Gorillaz. Albarn uttalte senere at hans fremste motivasjon for å samle Blur igjen, var for å reparere forholdet til gitarist Graham Coxon.

Selv om det var lite ny musikk å finne var det likevel store ting å bite i for fansen. I juli 2012 kom samleboksen 21, som inneholdt alle syv studioalbum i oppussede utgaver, cder med bonusmateriale og flere dvder. Med andre ord en gavepakke for den interesserte.

Blurs posisjon som et av engelskmennenes mest elskede band ble sementert 12. august 2012, da de var headlinere på avslutningskonserten for OL i London. Konserten hadde form av en forsterkning av avslutningssermonien, og Blur må ha vært stolte over å være det samlende punkt for nasjonen denne kvelden i Hyde Park. Konserten ble utgitt på en dobbel cd samme år.

En slik anledning skal selvsagt by på fest, og Blur leverte en inspirert gjennomspilling av sine største hits, med enkelte overraskelser underveis. Som på det foregående livealbumet fra Hyde Park i 2009 var det fokus på gruppas britpop-periode. Konserten åpnet med fire låter fra Parklife. Vips så var vi tilbake i England midt på nittitallet, og hjemmeseieren var allerede i boks. Blant den jevnt musikkinteresserte var Parklife Blurs mest elskede album, og åpenbart det mest ikoniske de noengang lagde.

Det var heldigvis plass til litt annet enn utspilte hits også. De utflytende Trimm Trabb og Caramel, fra 13, hadde plass i settet. Det brøt godt opp i stimen av hits, og ga albumet flere dimensjoner. Det samme gjorde Young And Lovely, en lite spilt singel b-side fra 1992. Young And Lovely var ikke Blurs største sang, men Albarns dedikasjon av den til gruppemedlemmenes barn var rørende, og samtidig et godt bilde på at tiden går og at det var veldig lenge siden 1992.

Blur var som sagt inspirerte og publikum med på festen. Stemningen var upåklagelig, og åpningssporet var knapt i gang før allsangen var på plass. Heldigvis var lyden betydelig bedre enn på Live At Hyde Park, og det bidro til en mer tilfredsstillende lytteropplevelse.

Selv om lyden var stor og kontant var Blur litt løsere i snippen enn på forrige livealbum. Gruppa unngikk at engasjementet og iveren etter å tilfredsstille slo over i det krampaktige. Så var Blur fortsatt ikke verdens største liveband. De spilte sangene relativt rett frem, men de åpnet i hvert fall for det uforutsette og improviserte her og der.

ParkLive var en hyllest til London og til en gruppe som spilte en viktig rolle i britisk musikk på nittitallet.

Rating: 7/10