Blondie – Autoamerican (Chrysalis LP, 1980)

1) Europa; 2) Live It Up; 3) Here’s Looking At You; 4) The Tide Is High; 5) Angels On The Balcony; 6) Go Through It; 7) Do The Dark; 8) Rapture; 9) Faces; 10) T-Birds; 11) Walk Like Me; 12) Follow Me

Etter fire album med fengende poprock, supplert med noen utflukter til disco, kunstpop, sekstitallspastisjer og hvit reggae, tok Blondie steget ut i åpent landskap på Autoamerican. De foregående platene hadde vært oppfinnsomme, med blikk for gode melodier og en tilfredsstillende helhet. På Autoamerican hadde Blondie tilsynelatende andre ambisjoner. Nå skulle det lages et spraglete, fritt og altomfattende album, der hver sang var en egen verden. Chapman, som fortsatt var produsent, uttalte at dette var Blondies Sgt. Pepper. Der ble nok den godeste Chapman revet med av begeistring, for Autoamerican var langt fra Sgt. Pepper og heller ikke et helt vellykket album.

For første gang foregikk innspillingene utenfor New York. Blondie og Chapman valgte seg Los Angeles,  nærmere bestemt United Western Recorders i Hollywood. Her satt den gode stemningen i veggene. Artister som Frank Sinatra, Elvis Presley, Ella Fitzgerald, The Mamas And The Papas, Rolling Stones og Elton John hadde alle spilt inn plater i dette sagnomsuste studioet.

Som seg hør og bør et band på toppen av sin karriere var det også flust med studiomusikere involvert. Flo & Eddie, Tom Scott, Wah Wah Watson, Jimmie Haskell, Emil Richards og Ale Acuña var alle involvert i større og mindre grad. Det var langt tilbake til det frekke lille rockbandet som banket ut sekstitallsinspirert pop på egenhånd kun fire år tidligere.

Autoamerican var et ujevnt men fascinerende album. Om noen lurte på om dette skulle være noe annet enn forgjengerne, ble tvilen feid til side allerede med åpningssporet. Der de fire forgjengerne hadde brast ut av startblokkene med suveren poprock i henholdsvis X-Offender, Fan Mail, Hanging On The Telephone og Dreaming, var det noe ganske annet som møtte lytteren denne gangen. Europa var et stykke tilnærmet kunstmusikk, med en resiterende Harry avslutningsvis. Det var overraskende og morsomt, om ikke ekstraordinært substansielt.

Den påfølgende Live It Up var nærmere tradisjonell Blondie, dog tilført et drag av vestkyst og funky disco, noe som løftet låten opp blant godbitene på Autoamerican. Resten av plata vandret mellom jazzballader, show tunes, reggae-calypso, discorap og tradisjonell poprock.

Minst vellykket var forsøkende på å vende seg mot den amerikanske sangskatten og jazzballader, enten i form av eget materiale (Here Looking At You Kid, Faces) eller via coverversjoner (Follow Me, fra Lerne og Loewes Broadway-musikal Camelot). Disse fikk ikke Harry særlig mye ut av, selv om hun ikk dummet seg ut. Det var bare det at dette terrenget var så fullt av sterke sanger og formidlere at konkurransen var steinhard. I slikt selskap manglet Blondie temperatur og særpreg.

De lyktes bedre i de moderne danselåtene Do The Dark og Rapture. Do The Dark var småslesk discofunk i sofistikert vestkyststil. Rapture ble en kjempehit for gruppa, og var den første låten med rapping som gikk til topps på singellisten i USA. Rapture var en funky, drøy sak på seks og et halvt minutt, med nikk til New Yorks musikalske smeltedigel, blant annet den tidlige rapperen Fab Freddy. Den splittet fans og kritikere, men hadde noe ved seg som trollbandt folk over hele veien. Kombinasjonen av slesk, glatt funk, Harrys iskalde vokal og rapping med en abstrakt tekst om å spise biler, hadde noe ved seg.

I tillegg til Rapture prøvde Blondie seg med en versjon av The Paragons gamle slager The Tide Is High som singel. Også en ble en kjempehit, med sine lettfattelige reggaerytmer og klisterrefreng. Spesielt vellykket var den dog ikke med sin florlette, hyperkommersielle stil. Den nådde ikke opp til de klassiske tidlige singlene.

Oppe i den viltre sjangermiksen var det fortsatt plass til noen tradisjonelle Blondie-sanger. Angels On The Balcony var nesten synthpop, men landet i poprockland takket være klassiske gitarlinjer. Her gjorde Harry en av sine beste vokalprestasjoner på plata. Også Go Through It var det drag over, med et effektivt blåserarrangement og løft i refrenget, og nok en gang med en Harry i form. Andre av de tradisjonelle låtene ble mer på det jevne.

Rating: 6,5/10