Candlemass – Dactylis Glomerata (Music For Nations cd, 1998)

1) Wiz; 2) I Still See The Black; 3) Dustflow; 4) Cylinder; 5) Karthago; 6) Abstrakt Sun; 7) Apathy; 8) Lidocain God; 9) Molotov

Etter at Edling la ned Candlemass i 1994, gikk han i gang med et nytt prosjekt under navnet Abstrakt Algebra. Abstrakt Algebra ga ut et vellykket album i 1995, og i var i gang med innspilling av album nummer to i 1997 da det oppstod problemer. Edling gikk tom for penger og var på nippet til å kaste inn håndkleet. Music For Nations tilbød seg imidlertid å finansiere resten av innspillingene, under forutsetning av at resultatet ble utgitt under Candlemass-paraplyen. Det sa Edling seg heldigvis villig til.

Edling tok med seg Jejo Perkovic (trommer) og Carl Westholm (keyboards) fra Abstrakt Algerbra, men byttet ut Mats Levén (vokal) og Patrik Instedt (gitar) med henholdsvis Björn Flodkvist og Michael Amott. Sammen spilte den nye konstellasjonen inn Dactylis Glomerata, med utgangspunkt i de aborterte innspillingene fra det andre Abstrakt Algebra-albumet.

Det var en sterk ny utgave av Candlemass Edling hadde samlet. Gitarist Michael Amott var et virkelig kupp. Svenske Amot hadde bakgrunn fra Carnage og selveste Carcass, og hadde gruppene Spiritual Beggars og Arch Enemy gående parallelt på siste halvdel av nittitallet. Han hadde ikke problemer med å gjøre gitarjobben alene, og gjorde at ingen savnet Larsson og Björkman.

Vokalist Björn Flodkvist gjorde seg heller ikke bort. Han  var en annen type enn sine forgjengere, som alle hadde operert i den teatralske enden av skalaen. Flodkvist hadde en grusete røst, som koblet Candlemass opp mot alternativ metall og grunge. Han låt som en kombinasjon av Mark Lanegan og en tradisjonell metalvokalist.

Ved første blikk var Dactylis Glomerata nok et Candlemass album. Syv sanger og to instrumentaler, alt skrevet av Edling. Musikken var tilbake i doom-land, etter flørtingen med «tradisjonell» heavy metal på Chapter VI. Ved nærmere lytting åpnet det seg imidlertid et nytt og spennende Candlemass-univers. For første gang hadde Candlemass en tangentspiller som fast medlem, og Carl Westholm satte stort preg på Dactylis Glomerata.

De saktegående låtene hørte hjemme i doom-sjangeren, men hele albumet var fullt av Westholms tangenter. Det ble tydelig fra spor nummer to, etter den tradisjonelle Sabbathdyrkingen i åpningen Wiz. I Still See The Black, der et blylodd av en låt ble brutt opp et av et smart elektronisk stikk, sendte Dactylis Glomerata ut i uoppdaget land.  En ny dimensjon og dynamikk ble kastet inn i miksen gjennom hårreisende orgelspill, som ga musikken en særegen klang og salt smak av spacerock. Det fortsatte i flere av låtene. På innledningen til Dustflow var lytteren om bord i Hawkwinds romskip, før Candlemass ble kastet av: de var for tunge. Den urolige orgel- og synthteksturen fortsatt låten gjennom og løftet musikken til forbløffende høyder.

Apathy var nærmest en spaceballade, der metaltilknytningen ble opprettholdt gjennom Amotts knugende soli. Det var som om de ville rette opp ballade-glippen på Lidocain God, som raste ut av startblokkene, før den tok til vettet og fløt ned i doomspace. Karthago var på sin side mer tradisjonell doom.

Dactylis Glomerata var en fornyelse og en sjelden perle, og et av gruppas aller sterkeste album. Det var en fryd å høre den velproduserte og patenterte doom metalen ta opp i seg nye elementer, som gjorde lytteren interessert i gruppa på nytt.

Hvorfor Candlemass ga albumet navn etter planten hundegrass var vanskelig å forstå. Det kan være at en eller annen okkult forbindelse har gått undertegnede forbi. Kanskje medlemmene bare synes det hørtes kult ut?

Rating: 8,5/10