Emerson, Lake & Palmer – Emerson, Lake & Palmer (Island LP, 1970)

1) The Barbarian; 2) Take A Pebble; 3) Knife Edge; 4) The Three Fates; 5) Tank; 6) Lucky Man

Det er få band som har vært gjenstand for så mye diskusjon som Emerson, Lake & Palmer (ELP). Den britiske trioen blir ofte trukket frem som det beste eksemplet på hvor galt det kunne gå i progrockens storhetstid. Gruppa ble latterliggjort av både punkere og rockesnobber. De ble beskyldt for å være pompøse, vulgært smakløse og høye på seg selv. For andre var ELP en våt drøm, der miksen av klassisk musikk, improvisasjon og rock gikk opp i en høyere enhet.

ELP var tidvis både pompøse, vulgære og irriterende, men for de som ikke tok alt så fryktelig alvorlig, var de også underholdene å lytte til, i alle fall frem til midt på syttitallet, da det gikk virkelig galt.

ELP var progrockens første supergruppe. Den 26 år gamle tangentmannen Keith Emerson hadde allerede hatt en karriere i The Nice, som ga ut tre studioalbum og et livealbum mellom 1968 og 1970. The Nice var på mange vis de musikalske forløperne til ELP, med sin miks av klassiske musikkstykker og rock. 22-åringen Greg Lake kom fra King Crimson, hvor han hadde sunget og spilt bass på In The Court Of The Crimson King (1969) og deretter kun sunget på In The Wake Of Poseidon (1970). Trommeslager Carl Palmer hadde, på tross av at han kun var 20 år gammel, rukket å spille med The Crazy World Of Arthur Brown og Atomic Rooster.

Lak og Emerson hadde truffet hverandre på slutten av 1969, da The Nice og King Crimson spilte samtidig i San Francisco. Emerson var forsynt av The Nice og King Crimson var i nesten-oppløsning etter å ha mistet to medlemmer. Dermed ble de to enige om å spille sammen. Etter å ha testet flere trommeslagere bestemte de seg for Palmer. Han trengte litt betenkningstid før han sa ja. Han angret neppe på beslutningen om å bli med, både med tanke på ELPs enorme suksess og galningen Vincent Crane ustyrlige utskifting av medlemmer i Atomic Rooster.

De tre spilte inn det selvtitulerte debutalbumet i London, mellom juli og september 1970, med Greg Lake som produsent. I denne perioden spilte de også noen konserter. Deres andre opptreden var faktisk på Isle Of Wight Festivalen, hvor de spilte for 500 000 mennesker. De gjorde inntrykk på det enorme folkehavet, ikke minst på grunn av Keith Emersons elleville, fysiske herjing med instrumentene på scenen. ELP var mer eller mindre verdensberømte før de hadde utgitt en eneste plate. Da debuten omsider kom i november 1970 (januar 1971 i USA) ble det da også umiddelbar suksess, med 4. plass i UK og 18. plass i USA.

«Emerson, Lake & Palmer» bestod av seks spor, med en samlet spilletid på 41 minutter. Musikken var en kombinasjon av tung rock, improvisasjon og adapsjon av klassiske stykker. Alt fremført med tung, kantete glød og energi, som både var tiltrekkende og tidvis litt utmattende. Slett ikke alt det foretok seg var like elegant og godt løst, men det var flere store høydepunkter enn det var svake punkter på plata.

Side en, med The Barbarian, Take A Pebble Og Knife Edge, var en sammenhengende oppvisning i blytung progressiv rock, blandet med klassisk inspirasjon og noe som nærmet seg folkrock i innledningen på Take A Pebble.

Allerede på de første sekundene av The Barbarian var ELP-lyden på plass. Drevet av tung fuzzbass, trommer og Emerson orgel, rullet ELP inn over lytteren med noe av den tyngste musikken som hadde kommet ut av England. Det varte dog ikke mer enn drøyt halvannet minutt før musikken skiftet tempo og Emerson slo seg løs på piano, før det dundret i vei igjen. The Barbarian var en adapsjon av en Bela Bartok-komposisjon, noe Emerson hadde «glemt» å anføre, før Bartoks enke tok opp saken. Uansett var det en vellykket miks av klassisk inspirasjon og rock.

Den tolv minutter lange Take A Pebble var skrevet av Greg Lake. Den tredelte komposisjonen åpnet i balladetempo, med Lakes flotte stemme over Emersons pianospill og forsiktig perkusjon fra Palmer. Mellomspillet var et stykke for akustisk gitar, før Emerson overtok med pianoimprovisasjon i jazzlandskap, med følge av Lakes bass og Palmers trommer, før refrenget endelig falt inn igjen helt på tampen.

Knife Edge var bygd på Leoš Janáček’s Sinfonietta, med tekst av Greg Lake, som også sang, og Richard Frasier. Stykket inneholdt også momenter fra et stykke av Johann Sebastian Bach. Det var strukturert rundt Lakes sang og tunge bass, Emersons overstyrte orgel og Palmers trommearbeid, som nærmet seg Keith Moons elleville spill. Det var nok et herlig bevis på at det faktisk gikk å blande klassisk og rock, noe de fleste andre som prøvde på ikke fikk til.

Hadde side to holdt samme nivå hadde «Emerson, Lake & Palmer» fortjent klassikerstempel. Dessverre hadde gruppa begrenset med materiale, og måtte ty til mindre optimale løsninger på side to. Den avsluttende Lucky Man holdt for så vidt godt nivå. Det var en ballade Lake hadde skrevet allerede som 12-åring. Den hadde en hektende melodi, sedvanlig sterk sang av Lake, og en stilig moog-solo av Emerson til slutt.

Det var verre med «suiten» The Three Fates. Dens tre deler var oppkalt etter de tre skjebnene i gresk mytologi. «Verket»  åpnet med Emerson ved pipeorgelet i Royal Festival Hall i London, deretter fulgte en tre minutters pianosolo fra Emerson og tilslutt en del hvor Emersons piano ble  understøttet av Palmers trommespill. The Three Fates hadde sine sider, men ble for lang og retningsløst pompøs til å gjøre inntrykk og virkelig feste seg. De som beskyldte Emerson for utidig «noodling» hadde noe å bringe til torgs her.

Tank var hakket bedre, selv om den inneholdt en liten trommesolo. Trommesolo på studioalbum i rocken er svært sjeldent, og det er det en grunn til, men Palmer hadde stil og klasse. Dessuten nøyde han seg med to minutter, og kom faktisk unna med det. Soloen passet pent inn etter innledningen, med drivende bass fra Lake og clavinet fra Emerson. Etter Palmers utblåsning dro de tre det hele i land, med Emerson i fri flyt på clavinet og moog. Det var herlig pretensiøst tør jeg si.

Rating: 8/10