Debbie Harry – Kookoo (Chrysalis LP, 1981)

1) Jump Jump; 2) The Jam Was Moving; 3) Chrome; 4) Surrender; 5) Inner City Spillover; 6) Backfired; 7) Now I Know You Know; 8) Under Arrest; 9) Military Rap; 10) Oasis

At Debbie Harry skulle gi ut soloplater var ingen overraskelse. Ved inngangen til åttitallet var hun en stor popstjerne, og selv om det ble understreket at Blondie var et band, var det ingen tvil om at det var Harry som var attraksjonen og blikkfanget.

Plateselskapet så garantert store muligheter for en lukrativ solokarriere, og det var ingen ringere enn Chic-duoen Nile Rodgers og Bernard Edwards som ble engasjert som låtskrivere og produsenter på Kookoo. I tillegg til suksess med Chic, hadde de to gjort stjerner av Sister Sledge, da de skrev og produserte deres storselgende album We Are Family i 1979. I 1980 revitaliserte de Diana Ross karriere, med det klassiske «Diana»-albumet. Til «Diana» hadde de kommet opp med sterke låter som Upside Down, I’m Coming Out og My Old Piano. Ross og Chic-gutta passet sammen som hånd i hanske.

Da Harry gikk solo var det ikke unaturlig å tenke på Rodgers og Edwards. Blonide hadde jukset i dansemusikkfaget med hits som Call Me, Rapture, Heart Of Glass og Atomic, og denne musikken var mer i tiden i 1981 enn Blondies mer tradisjonelle poprock. Og som for å understreke at her trådte Harry inn i en ny verden, var plata pakket inn i et griselekkert, tiltrekkende og frastøtende omslag av H.G. Geiger (Aliens og alt det der), med portrett av Harry med stålspisser gjennom skallen.

Dermed var det meste klart for et mesterverk av funky dansemusikk. Slik ble det dessverre ikke. Chris Stein, Debbie Harry, Nile Rodgers og Bernard Edwards hadde ikke klart å komme opp med sterkt nok materiale. Der det skulle ha vært ikoniske, fengende låter i skarpe arrangementer, var det tidvis kun et svart hull av ingenting. Alt var ikke like svakt, men det var en kritisk mangel på virkelige høydepunkter som kunne løftet Kookoo over det gjennomsnittlige. Det måtte de fire ta delt ansvar for. Edwards/Rogers komponerte fire sanger, Stein og Harry det samme. I tillegg skrev de fire to sanger sammen.

Låtfattigdommen ble delvis reddet av et sterkt band, med Chic-kvartetten Edwards (bass), Rodgers (gitar), trommeslager Tony Thompson og tangentmann Nathaniel S. Hardy Jr. i spissen for et lag med sterke musikere. Chris Stein bidro med gitar. Debbie Harry kjempet etter beste evne med materialet, og gjorde seg ikke bort, men å piske en halvdød hest ga ikke de beste resultatene. Harry var heller ingen stor soulsangerinne, hun var særdeles hvit i anslaget, men hadde heldigvis evnen til å skape liv også i en moderne dansbar setting. Hun viste seg også frem som en overraskende sterk torchsangerinne i balladen Now I Know You Know, selv om låten ikke var all verden.

Gjentatt lytting ga et visst løft. Surrender lå nærme stoffet fra «Diana» i stil, og hadde den klassiske gitar/bass-kombinasjonen til Rodgers og Edwards. The Jam Was Moving hadde et visst drag over seg, med et yppalt keyboard og nok en gang Rodgers patenterte gitar. Det samme hadde Backfired, som også fyrte opp et frekt blåserarrangement og ble platas lille høydepunkt.

Kookoo fikk ikke pen medfart av kritikerne, men det stoppet ikke publikum fra å løfte plata til 6. plass i UK og 25. plass i USA.

Rating: 5,5/10