Candlemass – From The 13th Sun (Music For Nations cd, 1999)

1) Droid; 2) Tot; 3) Elephant Star; 4) Blumma Apt; 5) ARX/NG 891; 6) Zog; 7) Galatea; 8) Cyclo-F; 9) Mythos

Den lange prosessen med Dactylis Glomerata, hvor Edling begynte innspillingene med Abstrakt Algebra og avsluttet med Candlemass 18 måneder senere, endte med et fabelaktig album. Dog hadde  pengeproblemer, lang innspillingsprosess og skifte av medlemmer slitt på gruppa. Stemningen ble neppe bedre av dårlig salg og blandet mottagelse fra fansen.

Edling valgte å bruke frustrasjonen som energi til nye innspillinger, og allerede sommeren 1998, kun tre måneder etter utgivelsen av  Dactylis Glomerata, var han tilbake med nok en ny utgave av Candlemass. Michael Amott, som gjorde en formidabel jobb på Dactylis var ute av bandet igjen, sikkert for å konsentrere seg om Arch Enemy og Spirtual Beggars. Inn kom Mats Ståhl som ny gitarist. Tangentspiller Carl Westholm, som var så dominerende på Dactylis Glomerata, bidro kun på ett spor, og var ikke lenger oppført som medlem av gruppa.

Etter å ha fått Mats Ståhl på plass, gikk de i det enkle demostudioet The Slam i Stockholm og spilte inn From The 13th Sun i løpet av september 1998. Besetningen med Edling, Ståhl, trommeslager Perkovic og vokalist Björn Flodkvist hadde bestemt seg for en retur til røttene. Plata var dedikert til forbildene fra Birmingham, med ordene «This album is dedicated to the greatest band of all time — Black Sabbath». Og slik låt det.

From The 13th Sun var et rått og tungt doom-album, som la seg så tett opp til Black Sabbath som det var mulig uten at det ble direkte kopiering. Mats Ståhl var nærmest en klone av Tony Iommi; om målet var å mane frem skyggen av Iommi lyktes han godt, selv om det var et stykke opp til forbildets geniale riff. Edling uttalte at det var Sabbaths Masters Of Reality som var forbildet denne gangen, og det var ikke vanskelig å høre at det var det tidlige Sabbath som var inspirasjonen. Candlemass hadde alltid vært tungt inspirert av Black Sabbath, men hadde alltid hatt sin egen signatur og var stilskapere selv. Denne gangen la de tilsynelatende ambisjoner om eget særpreg på hylla, til fordel for Sabbath-worship. Til og med vokalist Flodkvist, som sist hadde representert noe nytt med sin grusete vokal, la seg denne gangen i Sabbath-leie, det vil si så tett på Ozzy Osbourne som han maktet. Hør for eksempel Elephant Star eller Cyclo-F! På Tot gikk de vel langt, der man kunne kjenne igjen regn og torden, som om det var åpningssporet på Sabbaths debut som strømmet ut av høyttalerne. Vi får håpe det ble gjort med en dose humor. Det samme gjaldt den lille trommesoloen i Cyclo-F. Trommesolo på studioalbum var ikke dagligdags.

Edling hadde slett ikke mistet evnen til å komponere fengende låter, og det ble aldri mindre enn trivelig å lytte til From The 13th Sun. Det var godt mulig å ha verre forbilder enn tidlig Sabbath, som må regnes som tidenes metalband. Klarte man å flire litt av den tunge inspirasjonen og kose seg med den drøye rockemusikken, var det mye underholdning å finne. Musikken var seig, rå og dosent stein, der den tråkket frem i blystøvler. Dessuten hadde Candlemass fortsatt sin unike sving i behold, tyngden til tross.

Ståhl var en herlig gitarist i syttitallskolen. Han evnet å hale ut sære effekter av gitarer, pedaler og forsterkere, noe som ga albumet en link til forgjengerens spacy eksekusjoner. Tangentspiller Westholms ene bidrag, på ARX/NG 891, hektet seg direkte opp mot den sterke forgjengeren. Det samme gjorde tekstuniverset, som ofte konsentrerte seg om det ytre rom og science fiction, tidvis inspirert av John Carpenters debutfilm Dark Star. Man befant seg i det ytre rom, ute av tiden, flytende rundt overlatt til seg selv.

Omslaget bygde også opp under det utenomjordiske preget. Bildet var hentet fra en serie bilder av den svenske fotografen Mikeadelica, hvor han på en rekke fotografier hadde kledd opp uteliggere og rusmisbrukere med vinger, så de minnet om engler og alver fra en annen verden.

Rating: 7/10