Emerson, Lake & Palmer – Tarkus (Island LP, 1971)

1) Tarkus; 2) Jeremy Bender; 3) Bitches Crystal; 4) The Only Way; 5) Infinite Space; 6) A Time And Place; 7) Are You Ready Eddy

I september 1970 dro ELP på en større turne, som varte til mars året etter. I en pause i januar 1971 spilte gruppa inn album nummer to. De benyttet seg av samme studio som sist og Greg Lake produserte også denne gangen. Lake fikk hjelp av tekniker Eddy Offord, som hadde samme rolle på debuten.

Selv om gruppa hadde stor suksess var ikke alt fryd og gammen. Keith Emerson hadde presentert de to andre for en stor komposisjon i 5/4-takt, og hadde storstilte ambisjoner for  det neste albumet. Lake var mer klar for å lage mer konvensjonelle sanger. Han var oppildnet av suksessen Lucky Man fikk da den ble utgitt på singel i USA, der den ble en liten hit (48. plass). Singelen fikk også mye radiospilling. Lake ga beskjed om at om det var Emersons retning gruppa skulle gå i, kunne de kanskje like gjerne gå vært til sitt. Emerson og gruppas management fikk tilslutt overtalt Lake, og for så vidt også Palmer, til å gå i studio for å se hvordan det kunne bære i vei. De hadde tross alt betalt for studiotiden på forhånd.

De tre jobbet seg raskt sammen igjen i studio. Lake og Palmer kom om bord i Emersons univers. Det resulterte i den sidelange suiten Tarkus, som står igjen som et av høydepunktene i den progressive rocken. Tarkus bestod av syv deler, som var komponert av Emerson og Lake, delvis sammen og delvis hver for seg. Lake skrev teksten, en underlig historie om en tarkus, en fantasiskapning som så ut som en blanding av en tanks, skilpadde og øgle. Tarkusen kjempet en kamp mot en manticore, en skummel skapning hentet fra gresk mytologi, med menneskeansikt, kropp som et pinnsvin og hale som en skorpion. Handlingen ble illustrert på fantastisk vis på utbrettomslaget til albumet, tegnet av den 24 år gamle kunstneren William Neal. Historien var vidløftig og temmelig uklar, men hadde et slags anti-krig budskap, og var muligens også en fremtidsvisjon om det organiske livets (manticoren) tapte kamp mot maskinene. Historien ble diskuter i det vide og det brede blant fansen. Det avgjørende var uansett at selve musikken var en sann svir, en bombe av progressiv forløsning; velkomponert, fengende og intenst drivende progressiv rock.

Tarkus var dominert av Emersons arsenal av keyboards, orgel og synthesizere. De som tror mannen bare var en pompøs jålebukk bør lytte til hans fantastiske innsats her. Det ene tema avløste det andre, og musikken gikk seg aldri vill i meningsløs solospill, til tross for lange instrumentalstrekk. Lake og Palmer var også hjertelig til stede. Lake selvsagt på vokal og bass, men det var også plass til hans elektriske gitar, der han rev av seg noen saftige soli mot slutten av stykket. Det var alltid noe ekstraordinært over Palmer og Emersons samspill, men muligens aldri mer så enn på Tarkus. Palmer var overalt, og kunne minne om Keith Moon, men kanskje like mye om jazztrommiser som Tony Williams. Tarkus fortjener en plass ved siden av andre klassiske epos i porgrocken, som Supper’s Ready, Close To The Edge og A Plague of Lighthouse Keepers, for å nevne noen av de mest kjente.

Side to bestod av seks frittstående låter, og ble et lite antiklimaks etter tittelsporets voldsomme kraft. Musikken holdt likevel god standard, selv om det spriket i flere retninger. Den eneste bommerten var Are You Ready Eddy, en hyllest til tekniker Eddy Offord. Det var en pastisj på den femtitallsklassikeren The Girl Can’t Help It, og brøt voldsomt med helheten med sin klossete gammelrock.

Så var heller ikke Jeremy Bender all verdens progressiv, der den søte melodien plystret frem på Emersons piano, som nærmet seg bar-rom jazz. Den ble reddet av Lakes sang og ikke minst teksten om en cross-dresser. Jeremy Bender var muligens et apropos til Pink Floyds Arnold Layne.

På Bitches Crystal var ELP tilbake i hektisk progrock, med en hissig Lakevokal over energiske Emerson og Palmer. The Only Way skled over i Infinite Space. Sistnevnte var basert på et stykke av Bach, og hadde også en klype jazz i miksen, og ble løftet av det generøse samspillet mellom Emerson og Lake. Teksten var en smule pompøs, men ikke verre enn at The Only Way/Infinite Space ble høydepunktet på side to, sammen med rockeren A Time And A Place. Da gikk tankene til King Crimson, mye takket være Lakes vokal, men også på grunn av det skarpe drivet de tre pisket opp.

Med Tarkus var dualiteten i ELPs forhold til omverden godt etablert; elsket av det store publikum og hatet av de fleste musikkjournalister. Tarkus gikk til 1. plass i UK og 9. plass i USA. Denne gangen hadde publikum rett.

Rating: 9/10