The Damned – Music For Pleasure (Stiff LP, 1978)

1) Problem Child, 2) Don’t Cry Wolf; 3) One Way Love; 4) Politics; 5) Stretcher Case; 6) Idiot Box, 7) You Take My Money; 8) Alone; 9) Your Eyes; 10) Creep (You Can’t Fool Me); 11) You Know

The Damned ville ha Syd Barrett til å produsere sitt andre album. Det lot seg selvsagt ikke gjøre, Pink Floyd legenden hadde for lengst trukket seg inn i sitt eget skall og bodde hjemme hos mor i Cambridge. Da vendte de seg i stedet til Pink Floyds trommeslager Nick Mason, som underlig nok takket ja til å produsere Music For Pleasure. Mason hadde en viss erfaring som produsent, men det var fra artister innen andre musikalske retninger. Han hadde jobbet med blant andre Gong på Shamal (1976) og ikke minst på et av tidenes beste album i Robert Wyatts Rock Bottom (1974).

The Damned hadde utvidet med rytmegitarist Lu Edmunds siden debutalbumet. I tillegg fikk de hjelp av den eksentriske saksofonisten Lol Coxhill på et spor. Brian James skrev også denne gangen de aller fleste låtene. Dermed skulle det meste legge til rette for et nytt toppalbum fra The Damned. Slik ble det likevel ikke. Music For Pleasure fikk gjennomgående dårlige kritikker, gruppa har aldri spilt noe særlig av materialet live og plata har blitt stående igjen som en fiasko. I etterpå klokskapens lys er det lett å se at flere av de nye artistene innen punk og new wave ble hardt presset til å utnytte momentet fra debutalbumene, og fra scenens moment i 1977. Det var sikkert mange bransjefolk og bandmedlemmer som trodde dette ikke skulle vare, og at det dermed var om å gjøre å gi ut nytt materiale så fort som mulig.  The Damned endte opp med å gi ut to album i løpet av 1977. Det samme gjorde The Jam og Stranglers. På tross av press og stress fikk både The Damned og Stranglers et langt liv i musikkbransjen, ikke for å snakke om The Jams leder Paul Weller, som forble en av Englands største stjerner gjennom 40 år.

Møtet mellom Nick Mason og medlemmene i The Damned må ha vært sjokkartet. Der Mason var vant til å bruke måneder, om ikke år i studio, ville The Damned bare klemme ut låtene og få det hele på tape. Så ble det lydmessige resultatet likevel ikke dårlig, ikke på langt nær. Lydbildet lå tett på det amerikanere som Johny Thunders og Richard Hell syslet med på denne tida, det vil si noe mer sofistikert enn på debuten, men likevel med en solid dose rølpete gitarspill.

Låtmessig var det dessverre magrere. Brian James hadde mer eller mindre tømt låtlageret han hadde bygget opp til debuten. James ba derfor de andre medlemmene å bidra med låter, og noe kom de andre opp med, men James måtte fortsatt ta hovedansvaret. Likevel ble ikke Music For Pleasure den fiaskoen den har rykte på seg for å være. Det var flere sterke låter her og det gikk greit å spille gjennom hele uten å kjede seg, selv om en del spor ble vel trivielle og ikke maktet å holde lytteren engasjert. den som leter finner imidlertid.  Åpningssporet og singelutgitte Problem Child var av høy klasse; en hard rocker som pekte mot Stooges og Johnny Thunders. Creep (You Can’t Fool Me) fulgte i samme stil, og holdt også godt nivå, med sitt sinte allsang-refreng; punk som punk.

Idiot Box var et annet høydepunkt. Den var skrevet av Rat Scabies og Captain Sensible, og var en hatsang rettet mot det amerikanske bandet Television, med Tom Verlaine i spissen. The Damned hadde røket uklare med Television i Los Angeles, hvor de ble nektet å spille sammen med amerikanerne. Alle medlemmene i Television ble nevnt ved navn og fikk passet sitt påskrevet, i en låt som gikk nettopp Television i næringa.

På den dystre, innestengte You Know hadde gruppa fått med seg Lol Coxhill på saksofon. Det fikk de selvsagt kritikk for i 1977. De historieløse mente at saksofon kunne man ikke ha i punk. Så feil var det mulig å ta. The Damned kikket selvsagt tilbake på The Stooges bruk av saksofonisten Steve Mackay.

Omslaget ble laget av legenden Barney Bubbles, som stod bak hundrevis av omslag frem til sin alt for tidlige død i 1983. Han laget omslag for alle fra Hawkwind til Elvis Costello, Dr. Feelgood og Psychedelic Furs. Omslaget på Music For Pleasure var et snedig kubistmaleri, hvor alle medlemmene i The Damned var å finne i dypet av det hele.

Rating: 6,5/10