Blondie – The Hunter (Chrysalis LP, 1982)

1) Orchid Club; 2) Island Of Lost Souls; 3) Dragonfly; 4) For Your Eyes Only; 5) The Beast; 6) War Child; 7) Little Caesar; 8) Danceway; 9) (Can I) Find The Right Words (To Say); 10) English Boys; 11) The Hunter Gets Captured By The Game

Etter mange måneders pause i 1981, der både Debbie Harry og Jimmy Destri ga ut soloalbum, var det et smått motvillig Blondie som samlet seg i studio i desember 1981. Gruppa skyldte Chrysalis ett studioalbum, men det var ingen spesielt motivert gjeng som spilte inn The Hunter. Plateselskapet hadde ikke klart å motstå fristelsen til å utgi et samlealbum i et år uten ny salgsvare fra gruppa, og i oktober 1981 ble The Best Of Blondie gitt ut, perfekt timet til julesalget. Plata gikk til 30. plass i USA og 4. plass i UK, og bekreftet grepet om publikum.  The Hunter solgte også brukbart, men denne gangen fikk Blondie hard medfart av kritikerne. Ut over i 1982 glapp også gruppas grep på publikum, for selv om albumet krabbet inn på topp 10 i UK og nådde 33. plass i USA, ble det ingen store hits denne gangen. Blondie møtte mange halvtomme konsertsaler på turneen som fulgte, og endte opp med å avlyse siste del av turneen. I november 1982 kom beskjeden om at gruppa var oppløst.

Slitasje og mangel på motivasjon var lett å få øye på ved lytting til The Hunter. Dopmisbruk, Chris Steins sviktende helse, Debbie Harrys mange andre jern i ilden (som skuespiller og soloartist) og ikke minst krangling medlemmene mellom bidro nok til det mediokre resultatet.

Med The Hunter tok Blondie det produksjonsmessige skrittet inn i åttitallet. Både Autoamerican og Eat To The Beat hadde en polert, elektronisk fasade, men The Hunter var enda mer av sin syntetiske tid. Det ga sangene en kjølig overflate, som i kombinasjon med middels materiale skapte en distanse det var vanskelig å trenge gjennom; The Hunter var mye overflate og lite innhold. Ti av elleve sanger ble komponert av gruppa, med Harry og Stein som de dominerende. Destri skrev kun en sang alene, samt en sammen med Harry, mens Harrison bidro på to sanger.

Om det var rammene som hadde skylden, eller om gruppa rett og slett hadde mistet sin muse vites ikke, men som på forgjengeren Autoamerican var det langt mellom de virkelig sterke sangene. Gruppas egen låtskriving ble satt i et grelt lys av nydelige The Hunter Gets Captured By The Game. Den var skrevet av Smokey Robinson tilbake i 1966, og ble en hit for The Marvellettes året etter. Senere gjorde også blant andre Jerry Garcia og Grace Jones sine versjoner. Mike Chapman ga Blondies utgave en sober innpakning, og sangen passet godt for Debbie Harry, som gjorde den til sin.

The Hunter Gets Captured By The Game var The Hunters høydepunkt, sammen med den melankolskt tilbakeskuende English Boys. I sistnevnte tok Debbie Harry lytteren med tilbake til da hun var sytten år og følte at livet gikk henne imot, før The Beatles dukket opp i hennes verden. I neste vers hadde hun flyttet seg til 1969, med Vietnam krigen og håpløsheten mange følte etter at hippienes «peace & love» var ettertrykkelig revet fra hverandre.

Også åpningssporet Orchid Club hadde noe ved seg, med tunge trommer og inspirasjon fra exotica ala Les Baxter. Wardance hadde en brukbar groove, uten å nå opp til Heart Of Glass. Hverken singelen Island Of Lost Souls (Blondies svakeste single så langt?) eller den vrakede James Bond-låten For Your Eyes Only holdt mål, og det gjorde heller ikke de resterende sangene, der de plasket rundt i middelmådighetens sølepytt.

Rating: 5/10