Candlemass – Candlemass (Nuclear Blast cd, 2005)

1) Black Dwarf; 2) Seven Silver Keys; 3) Assassin Of The Light; 4) Copernicus; 5) The Man Who Fell From The Sky; 6) Witches; 7) Born In A Tank; 8) Spellbreaker; 9) The Day And The Night

I metalverden har veien mellom krangle, fordømmelse og tilgivelse vært kort, med det resultat at medlemmer kommer og går, ettersom desperasjonen melder seg. Det er vel ingen grunn til å tro at det ikke lå monetære beveggrunner bak gjenforeningen av den klassiske Candlemass besetningen i 2002, da gjengen bak Nightfall, Ancient Dreams og Tales Of Creation spilte noen konserter sammen. Det ble foreviget på DVDen Doomed For Live – Reunion 2002, der konserten fra Stockholm 31. august var å finne.

Messiah Marcolin (vokal), Lars Johansson og Mats Björkman (begge gitarer), Leif Edling (bass) og Jan Lindh (trommer) nøyde seg ikke med noen konserter, og gikk etter hvert i studio. Det gikk ikke bra. Gamle krangler ble som nye og medlemmene gikk hver til sitt igjen. De ga seg imidlertid ikke, og i tilnærmet Spinal Tap stil gjenforente de fem seg igjen, og da gikk det en smule bedre. «Candlemass» ble spilt inn i Stockholm i løpet av høst og tidlig vinter 2004, og utgitt i mai året etter. Albumet ble gruppas største suksess i hjemlandet noensinne, og gikk til 7. plass.

Det var et lett gjenkjennelig Candlemass som møtte lytteren på comebacket. Musikken var den typiske blandingen av seig doom og låter med en smule mer tempo. Det hadde i grunn ikke skjedd noe som helst siden 1990. Messiah Marcolins stemme hadde en lett gjenkjennelig signatur. Han hadde muligens mistet noe av det øverste registeret på de 15 årene som hadde gått, men han var fortsatt en vokalist med mye kraft, fynd og klem. Den lille reduksjonen i stemmeprakt reduserte operafaktoren en smule, noe som ikke var negativt.

«Candlemass» kunne vært den direkte oppfølgeren til Tales Of Creation (1990), og like gjerne kommet ut i 1991 som i 2005. Produksjonen var riktignok mer moderne, men ellers var det kun ørsmå forskjeller fra forrige gang de fem opererte sammen. Det var unektelig skuffende at Edling ikke hadde noe nytt å by på. Det var godt mulig han ble forsynt av fornyelse, etter diverse forsøk med manglende suksess på siste halvdel av nittitallet.

Da skuffelsen over manglende fornyelse hadde lagt seg, var det enkelt å konstatere at gruppa hadde laget et godt album, stillstanden til tross. Lars Johansson og Mats Björkman var fortsatt mer enn kompetente gitarister, rytmeseksjonen var tung og drivende og Marcolin var seg selv. De fem utgjorde fortsatt en formidabel doom-maskin da de dro til, og plata var god underholdning mens den stod på. Edling var  en helt sentral opphavsmann til doom-metal, og hans tungt Sabbath-inspirerte signatur var fortsatt på plass; det var vanskelig å ikke la mannen være seg selv.

Plata dundret i vei med kjappe Black Dwarf, hvis tekst var et godt tilskudd til metalens (ufrivillige) komikk og humor. Det hindret ikke at det røsket og slet godt i det svingende rifforamet, og da var det godt å ha gruppa tilbake. Den påfølgende Seven Silver Keys, platas store høydepunkt, var seig og monumental, der den trampet tungt frem over snøkledde stepper. Den hadde et herlig drag i refrenget, og den mørke stemningen passet Marcolin utmerket. Den lange doomorgien Copernicus var også uimotståelig, med et seigt driv som vandret og vandret og knapt kom til døren. Witches hadde gruppas mørkeste signatur, flott pisket frem av Marcolin.

Andre spor var mer på det jevne, hvor opplevelsen mest av alt var at Edling var fornøyd med å lage Candlemass – musikk, og å glede fansen med lyden av gruppa. Da ble vanskeligere å holde interessen oppe, selv om det aldri ble påtrengende kjedelig.

Produksjonen var som nevnt mer moderne. Det var ikke til å nekte at plata hadde et visst «corporate sheen», og selv om det ikke låt direkte polert, hadde «Candlemass» hatt godt av skarpere kanter.

Rating: 7/10