The Damned – Machine Gun Etiquette (Chiswick LP, 1979)

1) Love Song; 2) Machine Gun Etiquette; 3) I Just Can’t Be Happy Today; 4) Melody Lee; 5) Anti-Pope; 6) These Hands; 7) Plan 9 Channel 7; 8) Noise, Noise, Noise; 9) Looking at You; 10) Liar; 11) Smash It Up (Part 1); 12) Smash It Up (Part 2)

Music For Pleasure gjorde lite av seg og klarte ikke en gang å ta seg inn på topp 100 i UK. The Damneds forhold til Stiff ble etter hvert temmelig anstrengt. Det endte med at gruppa ble droppet. Trommeslager Rat Scabies forlot The Damned i sinne og skuffelse. Han ble raskt erstattet av Jon Moss, som senere gjorde stor suksess med Culture Club, og The Damned forsøkte en kort periode å ta ny sats. Etter kort tid bestemte de seg imidlertid for å gi opp, og 8. april 1978 spilte de en avskjedskonsert på Rainbow i London.

Brian James gikk videre med Tanz Der Youth, som slapp èn singel. Deretter fulgte blant en periode i Iggy Pops turneband, før han fikk ny suksess i 1982 med Lords Of The New Church, sammen med blant andre tidligere Dead Boys-vokalist Stiv Bator. De øvrige medlemmene i The Damned rotet rundt i diverse kortlivede konstellasjoner. Captain Sensible spilte blant annet på Johnny Mopeds Cycledelic album og etablerte etter hvert sitt eget band King. David Vanian ble med i det undervurderte og ufortjent oversette glam/punk-bandet Doctors Of Madness, selv om det kom lite ut av hans deltagelse på tampen av bandet eksistens. Rat Scabies var en stund med i Vicious White Kids, uten at det ble til noe.

Rat Scabies, Captain Sensible og David Vanian fant sammen igjen på slutten av 1978, og fikk med seg selveste Lemmy på bass. Lemmy var i gang med Motorhead, men tok seg tid til å spille med de tre en periode. Først under navnet Les Punks og deretter som The Doomed. Captain Sensible la fra seg bassen og tok over gitaren fra Brian James. Da Lemmy ga seg kom Algy Ward med på bass. Ward hadde spilt med det legendariske australske punkbandet The Saints. I april 1979 spilte de tre originalmedlemmene og Ward under navnet The Damned for første gang siden 8. april 1978.

Chiswick Records hadde betalt for The Damneds første demoer tilbake i 1976, og stod klare med platekontrakt. Gruppa spilte inn et nytt album i løpet av våren og sommeren 1979, og i november var det klart for Machine Gun Etiquette. The Damned var på dette tidspunktet gitt opp av både kritikere og publikum. Det skuffende andre albumet hadde gitt gruppa rykte som gårsdagens nyheter. Punk var allerede i ferd med å gå ut på dato. Nå var det postpunk og new wave som gjaldt. Det stoppet ikke The Damned fra å levere et fantastisk tredjealbum, upåvirket av nye trender. Machine Gun Etiquette er en klassiker og et av tidenes beste punkalbum.

For det var fortsatt punk som lå i bunn for materiale og tilnærming. Machine Gun Etiquette gikk ut i hundre og holdt seg stort sett der gjennom 35 knusende, energiske minutter. Popsensibiliteten man kunne ane på tidligere plater hadde nå slått ut i full blomst. Det var ikke lett å høre at gruppa manglet materiale da de signerte for Chiswick, og måtte sope sammen sammen de det hadde for å få nok til et album. Looking At You var en MC5 cover som The Doomed hadde spilt live. Anti-Pope kom fra The Cowards, bandet til Captain Sensibles bror Phil. Tittelsporet var en bearbeidet versjon av Vicious White Cats Second Time Around og keyboardsoloen i I Just Can’t Be Happy Today kom fra Kings Baby Sign Here With Me. Men hva gjorde vel det da resultatet ble så glimrende?

Lydbildet var en oppdatert utgave av debutens frenetisk skramlende punkrock, dog en smule mer sofistikert. Rat Scabies, Captain Sensible, David Vanian og Algy Ward var et tett lite band, og gruppas inspirasjonskilder pre punk dukket opp her og der; særlig den klassiske rocken til The Saints og Captain Sensibles sans for psykedelia og garasjerock satte sitt preg på albumet.

Machine Gun Etiquette var fri for svake øyeblikk. Åpningssporet Love Song ble sluppet på singel i april 1979 og ble en overraskende hit, med 20. plass som bestenotering. Dette førte med seg The Damneds debut på Top Of The Pops. Fullt fortjent, Love Songs var hensynsløst fengende punk, som også traff lyttere med sans for powerpop.  På I Just Can’t Be Happy Today viste vokalist Vanian at han tok jobben på alvor. Han sang bedre enn tidligere og hadde funnet stemmen sin. Det var en stemme som var sentral i å drive The Damned inn i gothrock utover åttitallet.

Den todelte Smash It Up må også nevnes; delvis en instrumental hyllest til Captain Sensibels avdøde helt Marc Bolan og delvis en template for all pop-punk som tøt frem på åtti- og nittitallet.

Med unntak av coverlåten av MC5 skrev gruppa alt materiale sammen. Det gjorde savnet etter låtskriveren Brian James minimalt. Så skal det legges til at Captain Sensible var den som dro det største lasset, både når det gjaldt materiale og arrangementer.

Rating: 9/10